Novelledelen som ble tatt inn i tidsskiftet RISS – hele novellen kan leses i " Tenke og la fingrene holde takten"
2.
TILBAKE ER DOBBELT SÅ KORT.
Snøen lå tykt da vi dro i den mørke morgenen. Eller prøvde å
dra. For problemet var:
Bilen ville ikke startet. Den røde boblen var pakket stappfull av
alt jeg eide, inkludert en skulptur av kvister og "seil." Så der satt
vi i folkevognen mens snøen strømmet, og gaten lå nyoppredd og
bilen var tausere enn snøfallet. Den røde snille boblen ville ikke
bort fra Århus. Den var klokere enn meg. Men hadde jeg noe
valg?
Jeg løp ned og banket på døren til sønnen i huset, det var
grytidlig, men han skyldte meg for en våkenatt med Heavy-
musikk av verste slag, danskene eide ikke musikksmak. Vi dyttet
alle tre. Jeg holdt rattet og skjøv, skled på baken, havnet foran
bakhjulet, klorte meg opp igjen, fingrene sved, snøen rant nedover
nakken, men farten økte, jeg kastet meg inn og trampet og vred, til
bilen utstøtte et prust som ikke stanset, og mens Trine kravlet inn,
kløtsjet og giret jeg mot motorveien, den lå øde i den
altomfattende lyden av snø som faller. – Så flaut, sa Trine og krøp
hutrende sammen.
Det neste jeg husker – er meg og Trine og bilen på vei ned
rampen i Kristiansand havn, da begynte bilen å skli, det var
speilglatt og jeg hadde sommerdekk.
Og hva skjedde så? ja, hva skjedde … nei, det hadde jeg ikke
trodd om Trine … Men vent, jeg husker mer, og det kom før:
Inne i båten ble vi stoppet. Vi stod i lukten av drivstoff fra
lastebilene og anelsen av spy som hviler over et innvendig
båtdekk, og på toppen av det hele; det uttrykte bildet av alt dette
ekle:
Tollerne. De kastet seg over oss.
Jeg bare ristet på hodet der jeg stod med fremmede hender
oppover bena på vei mot skrittet:
– Dere må jo skjønne at jeg ikke ville smuglet noe i den bilen.
Det er for opplagt
De hørte ikke på det øret, en feit dame snerret til meg, en tynn
mann sa jeg ikke skulle bli finurlig, en annen satte kvistskulpturen
med oljete "seil" på biltaket, han pekte og fikk alle til å le:
– Hva skal det derre forestille? Såååå stygt. Trine satt med
hodet mellom skuldrene og hendene i ansiktet.
Den geniale skulpturen sto hos henne i et par år, før jeg kastet
den i søpla ved neste flukt, den lengste flukten; den holder det
gående enda.
De gravde halve Århus ut av bilen: Malesaker, rull på rull med
nakne damer og menn i alle vinkler, et hode i full sprukken
størrelse, plate på plate med famlende strøk i akryl, olje og
gouache, matrester, kartonger, skittentøy, bananskall, bunke på
bunke med notater om drømmer og livet, bøker av Bertelsen,
Groff, Ranjesh, Jung osv. Så mye rot og gris var det at sjefen
rettet seg opp og ropte: – Nei, dette gidder jeg ikke. Stikk. Og dra
den kjøteren unna.
Han pekte på meg.
Men det gjaldt schæferen bak meg. Øynene hadde en rød glød.
Den strittet med hele ryggen og ville inn i bilen. Det satt to gram
med hasj klistret under setet, det fant vi ut senere.
– Ikke glem misfosteret, skrek tolleren, når vi smalt bilen rundt
oss. Jeg åpnet døren og lirket mesterverket inn.
Javel, vi var på vei ned den isete rampen, og bilen begynte å
skli. Og hva gjorde Trine? Hun jeg trodde var den snilleste og
mest lojale i verden? Ja, ikke bare trodde, hun var det på en måte.
Men hva gjorde hun?
Hun smatt ut og jeg måtte skli ned alene, litt sidelengs, litt på
tvers. Men jeg kom meg i havn.
– Hva gjorde du det for? sa jeg etterpå. Hun satt og skalv,
underleppen hang, imens grodde utsikten bort av snø og motoren
på viskerne sang på siste verset.
Pusten hennes gikk hvit og la seg på ruten. Hun så opp i taket
med et martyraktig uttrykk: – Jeg fikk bare pænik. Men jeg visste
at du ville klare det.
Vi kjørte kun i 80 på grunn av de glatte veiene og snø-drevet og
pusserne som ikke hadde rytmesans og varme-apparatet som
streiket og vinduene som iset på begge sider og fire nesten-
katastrofer på grunn av skrens. Hjemme igjen gadd jeg ikke å
pakke ut. Tenkte jeg måtte videre, men hvor var det? Trine dekket
til kveldsmat og ropte inn sønnen fra saccosekk og TV.
Jeg var bak lås og slå igjen