Nyutgitt bok? Nei, ikke likevel.

Oslo, 8.11. kl. 14. 10. Hei meg, lenge siden vi har sittet med en kaffe og en kanelbolle i Oslo, men nå gjør vi det, jeg og meg, bak hjørnet på Kaffebrenneriet, faktisk under inngangspartiet til Cochs pensjonat, det beryktede Saaby-losjiet. Akkurat vist min nytrykte bok på Norli i Litteraturhuset, der ville den unge mannen gjerne ha presseskrivet mitt.

Kanelbollen gjør tastefingrene klissete, men det får ikke hjelpe, nå har jeg pakket inn halvparten som K skal få når jeg kommer til Fredrikstad. Fire grader, en kulde har satt seg i den tynne huden på hendene, mye tynnere enn for bare 10 år siden, det går mot gjennomsiktighet, skal man tro ryktene om den som venter rundt hjørnet – hvis man kommer så langt – alderdommen.

Jo, jeg var og hentet romanen i seks kasser nordøst for Oslo, jeg pakket opp og sjekket, og ja, det så vel bra ut, ingen direkte feil. Jeg satt utenfor trykkeriet og prøvde å ikke kline egg, peanøttsmør og margarin utover hele bilen mens jeg tygget og studerte den regntunge Groruddalen under meg, etterpå gikk det opp for meg at trykkeriet var plassert nøyaktig vis-a-vis der jeg bodde sist i Oslo og skrev ”Volare” bak et blindt vindu – jeg snakker om Lindeberg, jeg snakker om Hockeyveien 11, to steinkast bak IKEA-Furuset.  Ringen er sluttet holdt jeg på å si.   

 Jeg måtte kikke på boken igjen – og det jeg så, det spøkte i bakhodet på vei ned hit:

 Hvorfor var rammen på forsidebildet høyere oppe enn nede?

Seks minutter til parkeringen går ut. Dette krysset med utsikt Lorry og Parkveien klister seg til mange minner fra da jeg gikk og gikk i Oslos skitne gater i 17 år på rad.

Fredrikstad, Leilighetshotellet. 9.11. kl. 9.34. Måtte sette meg med ryggen til utsikten for å se de utviskede bokstavene på tastebrettet av sort, billig plast. Bak meg stirrer vinduet med Telefonhuset til høyre og Kaffebrenneriet i enden av gaten. Jeg snur meg:

Himmelen lysner, den har et nesten naivt lyst blått blant de vagt fargede skyene, under ligger asfalten tung av regn, men den letner av den som ligger over, den naivt blå.

Ja, som man vet er det alltid skår i gleden – og mitt skår er at trykkeriet har bommet på coveret, de som er så bra ellers, så hva har de gjort da? Nei, de har gjort delen over større enn den under. Tenk deg et bilde med en slik passpartout, det blir amatørmessig. Så selv om jeg vil ha en god tone så klaget jeg, om enn mildt, for K la ikke merke til det.  Man ser det ikke med engang,  men så … Dumt å skrive om dette, i stedet for gleden over å ha fått ut en bok etter flere års arbeid.

kl. 12.30. I respekt for koronaøkningen sitter jeg utenfor det fullstappede Kaffebrenneriet i enden av gaten.  Trodde det var sol, men husene må ha flyttet seg siden i sommer.  Nå er krisen et faktum. En katastrofe i bokhenseende. Det er ”Forfatter og Karakter” jeg snakker om,  min nye bok.

Det begynte (eller fortsatte) slik:

Jeg gikk inn på Norli bak hjørnet og viste boken til den kvinnelige sjefen og sa, – boken er rykende fersk fra trykkeriet, dere kan få ha den her hvis dere vil. Jeg har lært meg at man ikke skal tigge, men vise at det er noe man gir dem. 

For å gjøre en kort historie enda kortere så sa hun:

    – Men hvor har du satt strekkoden? Hun bladde rundt i omslaget. Jeg lente meg frem:

    – Hva, er det ikke strekkode? det er ikke mulig, de må ha glemt å sette den på ...

Jeg smilte og lo nervøst mens en lammende følelse fant seg til rette i magen.

   – Hvor mange har du trykt?

   – Mer enn 150, sa jeg.

   – Oi, uff da, hun lo nervøst.

    – Jeg får komme tilbake når jeg har trykt opp nye, sa jeg og vaklet ut med den tunge bagen.

Så ja, strekkoden var der ikke. Og det var det, boken var ubrukelig. Dette ble dyrt. 

Jeg måtte ringe min kontakt i trykkeriet.

Jeg gikk frem og tilbake på gaten og sa, – shit, shit, shit, mens telefonen ringte i samme tempo og snart ble død, jeg ringte på nytt, endelig svarte hun og jeg forklarte saken, – det ble litt mye nå, sa jeg etter en kort taushet, jeg kan jo ikke selge boken, kort taushet igjen, så ba hun meg vente, hun hadde pause.

Hun ringte meg tilbake en stund senere – mens jeg begynte å skrive her  faktisk – og sa at det var ingen selvfølge dette med strekkode, selv om hun sa det slik da jeg spurte i fjor, med ”Fugletrekk”, som om det var en selvfølge. Vi diskuterte frem og tilbake, det var tydelig at jeg hadde en dårlig sak. Så kom hun med noe som kunne reddet hele situasjonen. Hvorfor slo jeg ikke til? Hva var det som red meg?

Hun tilbød  å sende klistermerker med strekkoder gratis. Men hva sa jeg da? 

Jo, jeg ble litt irritert og sa at selv om det med strekkoden kunne være en misforståelse og mye min skyld, så hadde de skalerte boken feil, derfor ville jeg benytte meg av klageretten, og da … hva sa hun da?

Hun ville faktisk trykke et nytt opplag, det var jo bra, og jeg er nå litt i tvil, holdt det ikke med klistermerker da? jo, egentlig, ble bare så sur, det ble så mye. Så nå må jeg kjøre til Oslo snart og hente nye kasser og levere de seks jeg fikk i går. Jo, her jeg sitter føler jeg at dette var litt overdrevent. Men jeg vil helst ha en bok som er riktig skalert, som er så bra som jeg kan få den. Og nå fikk jeg sagt det rett ut, det som gnagde meg, omslaget var ikke bra nok, kanskje bare jeg ville lagt merke til det, men likevel. Det sier jo noe om trykkeriet at hun sa ja uten å nøle, ikke dårlig.

Litt rart det hele, jeg følte i går at jeg hadde gjort en lang reise – gått over et stort område som ikke bare var geografisk – da jeg stod her og viste boken til K.  Men nå er den reisen skjøvet mange mil foran meg, slik er det.

    – Men nå blir boken perfekt. Tror du ikke?

    Jeg ser opp på himmelen som sier at bare den er perfekt.