Del 2. Opptak av seilbåt. Nye konflikter.

De flinke dugnadsfolkene ordnet med beltene fra gaffelen til trucken, båten var fortung og vippet og slang og knirket og knarket i beltene fra trucken som var enorm og kjørte den til baksiden av marinaen, der snek mennene båten ned på stillingen etter å ha regulert bukkene, de var flinke ja, og så billig det ble, litt over 3000.

Vi pratet med eieren av en seilbåt. Han husket ikke oss, men vi husket ham svært godt – vi traff han på en dugnad hos sjefen til K på Alternativ Til Vold. Jeg kjente han først ikke igjen: Han var blitt tynnere og eldre, han så uforståelig ung ut før, nå så han bare ungdommelig ut, tross alderen som må nærme seg 65, håret var enda mørkt og tett, det energiske holdt stand, holdningen var på alerten og klar til sprang, men han var preget av et eller annet, en sykdom? nei, sikkert bare de tre årene, skjer mye etter 60 – tiden får bedre tak, den blir en hund som endelig kommer inn til margen i benet, og da blir den ivrig du.

Seilbåten hans var uten motor. Sønnen måtte padle den til trucken og K sa:

– Det er greit med galeislaver.

– Motor, det er ikke seiling, sa han. – Er det ikke vind så kaster vi bare ut ankeret

Han var en av de poshe folkene i byen og da jeg stod i cockpiten høyt over bakken, sa han: – Hvorfor har du ikke båten i Arendal? Det er jo flust av plasser der.

– Nei, sa jeg, – Håpets Havn gikk konkurs.

– Men hvorfor kom du hit, når du bor der? Det er mange ledige der altså.

Jeg vred på meg. Ante hva han drev med. De poshe vil ha det eksklusivt; det skal ikke være for alle, uansett hva de stikker nesa eller noe annet i. Nå stod han der bare og ventet på overgivelse. Jeg måtte si noe vektig:

– Ja, nei, jeg vet ikke … ikke som jeg så ... eh, jeg …

Da dukket K opp fra kabinen og sa, – de gikk konkurs ved Salterød, derfor er det ikke plasser noen steder, dessuten er det billigere her. Han stirret uttrykksløst på henne, og etter det kommanderte han både meg og sønnene hit og dit; bære det, og det og det – selv kunne han ikke ta i. Vondt i ryggen. Men han hjalp til å bære masten til sin egen båt.

Til sist forstod han hvem K var, han ble straks mer ydmyk, mer kollegial. Han og sønnene hadde en Marieholm på vår lengde, men langkjølet og enda lavere i kabinen. De stilte båten ved siden av vår og brukte vannslangen i en evighet, faren kommanderte sønnene til å spyle hver minste detalj av skrog, dekk, beslag og mast. Han var stresset. Løp liksom fra den ene basen til den andre, sjekket forholdene, ga instrukser og sa til slutt med spent stemme:

– En av grunnene til at det skal gå fort – er at de venter.

Han gjorde kort sagt mye av seg, og spredde seg på alle kanter, det innbefattet meg og sønnene. Ja, ryggen verker enda.

På vei hjem begynte jeg å snakke om AI-problemet i kunst og litteratur.

– Jeg vil ikke høre, sa K og så ned i mobilen.

– Bare vent til du hører hva jeg har å si, stotret jeg og begynte å legge ut om Sondby; samen bak Indy-bokhandelen på nettet og hans AI-covere; fantastisk bilder som kunne tatt pusten fra både Rembrandt og Van Gogh. – Vet du hva som er det eneste vi forfattere og fotografer kan gjøre nå? Jeg mener, det er jo krise.

– Hmm? hun scrollet videre.

– Hva gjør man når AI snart er bedre enn oss på alle punkter, vet du det?

– Næææh, sa hun. Jeg gasset på i en sving – fikk en sladd og et skrik fra K – måtte rekke mest mulig av landskampen.

– Det eneste vi kan gjøre er dette, stammet jeg, vanskelig å snakke når ingen har overskudd til å høre, stemmen min merker det før meg. – Vi må skrive om det vi er midt oppi, stotret jeg, – om det private, det som ikke er påfunn og artisteri. Jeg svingte unna en svart katt. – Akkurat som i foto, ikke sant. Du streber etter autentiske bilder som ikke er glatte, du bruker film, du vil inn til nærhet i materiale og motiv. Det er som i skriving, du m¨å ikke redigerer i hjel, du må beholde nærheten til selve øyeblikket du skrev i.

Stille.

– Eller hva?

Ingen svar.

– Hallo. 

Jeg snudde meg midt i en sving. Setet var nesten tomt. Mobilen - meg: 1-0.

Og landskampen, den tapte Norge, mot Slovenia, så pinlig da. På nyhetene fortsatte Putin å true. Men hva så? Vi hadde fått opp båten, vi var på fast grunn, så lenge det varte.