OPPTAK AV SEILBÅTEN. Fra min nye dagbok- og erindringssamling  "Tenke og la fingrene holde takten"

1

21.9. kl. 12.17. 2022. Nå truer Putin med atombomber igjen. Ja, det er en festlig verden vi lever i du, det går jo bare rett vest, hvor fjernt er ikke dette, hvor innlysende er det ikke, at dette er fullstendig sykt. Selv en høyere norsk offiser fikk et skremt drag over øynene av spørsmålet: hva med Putins trusler mot resten av verden? Javel, det var tidskoloritten: "jeg dreper alle i hele verden, og alt er deres skyld," men nå til saken:

Vi dro nemlig for å få løfte seilbåten på Østerå marina ved Tvedestrand. Køer av båter lå i vannet. Mange var tatt opp og stod på skjelvende ben av metall og tre. Over masteskogen slikket solen på en iskremsky, og himmelen, den ble blåere … Men en vibrerende usikkerhet lå over området.

Jeg så meg rundt … en gruppe menn nærmet seg i det fjerne. Var vi i fiendeland? Merkelig. Vi gikk mot den samlede flokken. Og jeg fikk bekreftet min mistanke:

Det viste seg at avtalen med Berg i styret ikke gjaldt, vi måtte bare dra hjem var ordlyden – full inntaksstopp. Men det stod ikke på siden deres. Det stod inntaksstopp for båter over 25 fot.

Kerstin begynte som vanlig samtalen og så hang jeg meg på og kom med vektige innspill.

– Vi har seilt helt fra Arendal, sa jeg, – og Berg sa det var helt greit, jeg har holdt kontakt med han i to uker.

– Hvor er han nå? sa Kerstin.

– Han ligger vel hjemme og sover, sa midtpunktet med papirer i hendene, – han gjør som regel det.

Ok, tenkte jeg, her var det splittelse.

Gruppen av eldre menn, og et par middeladrende-pluss, summet seg litt. En spurte:

– Hvilken båt er deres? Jeg pekte gjennom alle båtene som skjulte vår og sa:

– Å, det er den lille Accenten på knappe 25 fot. (26, 5, men det kunne jeg ikke si). Det ble mye frem og tilbake, og så sa en: – Ja, vi får se om vi kan presse den inn helt til sist. Vi fikk anvist en plass i periferien. De skrittet opp 25 fot, 7,5 meter. – Det blir for langt, sa en. – Nei, det kan vel gå, nølte en annen, jeg kunne jo ikke si at vår var over 8 meter.

– Hvor mange båter skal opp? sa jeg.

– Tjue sa den morske herren med papirene; skikkelsen var liten, tynn og vaktsom, ansiktet hadde bulker og buler. – Dere er vel medlemmer, sa han og snudde seg brått. Jeg nølte, sa, – jada, og så på Kerstin, var det ikke noen kluss med akkurat det?

– Jo, jo, sa hun, – men vi har ikke fått regningen.

– Å den kommer nok, sa den yngste – stemningen lettet, solen slikket bort en sort djevelhodesky, mange av dem i dag, eller var det bare meg … Det uroet meg at hver gang vi gjorde noe med seilbåten … så var det dødsdagen eller bisettelsesdagen til min eller Kerstins far, nå var det min fars dødsdag.

– Jeg kom ikke inn på siden til Seilforeningen, hvisket K, – men jeg ble medlem i Motorbåtforeningen.

– Tjue båter? sa jeg, også jeg som trodde det var ti. Og etter hvert, aner ikke hvordan, ble det førti, den ene mer langstrakt og ragende enn den andre.

Vi lå og satt i båten vår, kom vi opp på land eller ikke? Det luktet båtbensin, grunn sjø og vannsyke brygger. Timene gikk. Jeg skrev i takt med de vuggende speilbildene som slo knuter på båten, vondt å skrive i den rosa Lamyboken, og resultatet ble deretter, Rohdia-papiret (i de svarte, billig utseende spiralblokkene) var bedre. En ubalansert knirking i flytebryggen fikk meg til å løfte hodet.

Der kom han, oppmannen. Det betydde kun én ting, gjorde det ikke? Han virket i bedre humør nå. Han begynte å skjelve på hendene tidligere – da truckføreren sa at vi kanskje, altså bare kanskje, kunne komme mellom to av de på listen, oppmannen vendte seg mot K: – Du skal ikke tro du kan flørte deg til fordeler fordi du er dame, sa han. – Jeg flørter ikke, sa K. Han ga henne et skulende blikk. Men det var da, nå var han mer harmonisk, trodde jeg.

– Gjør dere klare, murret han, – kjør bort dit og still dere bak den båten, og det må skje FORT.

Men så ville jo ikke motoren starte, ikke engang en dødsralling bød den på, kun en vag hvesing. – Er det … jeg skjønte ikke hva han sa, noe med glødetenning eller noe helt annet, så kom det flere utsagn, som K dementerte etter hvert som hun prøvde dem ut i motorrommet i baugen. – Den der er jo helt død, sa han og rettet seg med en svak krasende lyd.

– Nei da, den pleier å bruke et minutt eller to, sa jeg.

– Men det er jo ikke liv i den, den der kan du bare gi opp.

– Den starter nok etter hvert, sa jeg, han ristet på hodet og gikk. Etter en tre-minutters tid startet motoren, som om den ikke skulle ha gjort annet i hele sitt liv.

2.

Accenten var fortung og vippet og slang, det knirket og knarket i remmene fra den enorme trucken som kjørte seilbåten til baksiden av marinaen, der regulerte mennene bukkene og snek båten ned på stillingen, de var flinke ja, og så billig det ble, litt over 3000.

Vi pratet med eieren av en seilbåt. Han husket ikke oss. Men vi husket ham fra en dugnad hos sjefen til Kerstin på Alternativ Til Vold. Kjente han først ikke igjen: Tynnere og eldre. Han så uforståelig ung ut før, nå så han bare ungdommelig ut, han må nærme seg 65, men håret var enda mørkt og tett, det energiske holdt stand, holdningen var på alerten og klar til sprang, men han var preget av et eller annet, en sykdom? nei, sikkert bare de tre årene, skjer mye etter 60 – tiden får bedre tak, den er en hund som endelig har kommet inn til margen i benet, og da blir den ivrig.

Seilbåten hans var uten motor. Sønnene måtte padle den til trucken og K sa: – Det er greit med galeislaver.

Han snudde det skarpe ansiktet mot henne. – Motor, det er ikke seiling. Er det ikke vind, så kaster vi bare ut ankeret.

Han var en av de poshe folkene i distriktet, og da jeg stod i cockpiten høyt over bakken sa han: – Hvorfor har du ikke båten i Arendal? Det er jo flust av plasser der.

– Nei … sa jeg, og lette etter ord, selv om han stod på bakke føltes det som han så ned på meg, – Håpets Havn gikk konkurs.

– Men hvorfor kom du hit, når du bor der? Det er mange ledige der altså.

Jeg vred på meg. Ante hva han drev med. De poshe vil ha det eksklusivt og ikke for alle, uansett hva de stikker nesa eller noe annet i. Nå stod han der bare og ventet på overgivelse. Jeg måtte si noe vektig, alt avhang av det:

– Ja, eh, nei, jeg vet ikke … ikke som jeg så, men, eh … jeg …

Da dukket Kerstin opp fra kabinen, – de gikk konkurs ved Saltrød, ropte hun, – derfor er det ikke plasser andre steder, dessuten, det er billigere her. Han stirret uttrykksløst på henne, og etter det kommanderte han både meg og sønnene hit og dit; bære det og det og det – selv kunne han ikke ta i. Vondt i ryggen. Men han var med på å bære masten til sin egen båt.

Til sist skjønte han hvem Kerstin var, han ble straks mer ydmyk og kollegial i praten, klistret seg formelig på henne. Han og sønnene hadde en Marieholm på vår lengde, langkjølet og lavere i kabinen. De stilte båten ved vår og brukte vannslangen i en evighet, faren kommanderte sønnene til å spyle hver minste detalj av skrog, dekk, beslag og mast. Han var stresset. Løp liksom fra den ene basen til den andre, sjekket forholdene, ga instrukser, og sa til slutt med spent stemme:

– En av grunnene til at jeg vil det skal gå fort – er at de venter.

Han gjorde kort sagt mye av seg, og spredde seg på alle områder, innbefattet meg og sønnene. Ryggen min verker enda.

På vei hjem la jeg ut om AI-problemet i kunst og litteratur.

– Jeg vil ikke høre, sa Kerstin og så ned i mobilen.

– Bare vent til du hører hva jeg skal si, stotret jeg, og la ut om Sondby; samen bak Indy-bokhandelen, og hans AI-covere, fantastisk bilder som kunne tatt pusten fra både Rembrandt og Van Gogh. – Vet du hva som er det eneste vi forfattere kan gjøre nå?

– Hmm? hun scrollet videre.

– Hva gjør man når AI snart er bedre enn oss på alle punkter, vet du det?

– Nei, sa hun, jeg gasset på i en sving høyt over viken til marinaen, fikk en sladd, og et skrik fra K. Måtte rekke mest mulig av landskampen.

– Det eneste vi kan gjøre er dette, stammet jeg, vanskelig å snakke når ingen hører. – Vi må skrive om det vi er midt oppi, om det private, det som ikke er påfunn og artisteri. Akkurat som i foto, ikke sant. Man streber etter mer autentiske bilder som ikke er glatte, man bruker film for å få nærhet til … materiale og motiv. Og i skrivingen … ikke redigerer seg i hjel, beholde nærheten til selve øyeblikket du skrev i.

Stille.

– Eller hva?

Ingen svar.

– Hallo.

Snudde meg midt i en sving.

Setet var tomt. Mobilen - meg: 1-0.

Og landskampen, den tapte Norge, mot Slovenia, så pinlig da. På nyhetene fortsatte Putin å true. Men hva så? Vi hadde fått båten opp, vi var på fast grunn, så lenge det varte.