Romantisk hotelltur i vinter (Arendal Herregård)

18.2. kl. 11.03.  Stormen har lagt seg, ikke en skikkelig storm, men det ulte og pep der på hotellet ved havgapet. Nedenfor oss lå et område med små feriehus, og det huset som OP bodde i, før han solgte det og brukte pengene på aksjer og misforståelser. Dette ga et en viss uro og ettertenksomhet midt i rekreasjonen, men jeg klarte å skyve det til side. Det er som om jeg tråkker på hans grav ved å ha det fint på hotellet. Men det blir jo galt. Så, ja, jeg får vel si at det var en fin tur, tross utsikten til huset hans fra vårt vindu i 3.etasje. Men vi så også fire mil ut, vi så det sorte havet som smadret seg hvitt mot en arm av skjær. Skyene var lange – og ikke de vanlige popcorn og etasjeversjonene – før stormen, og etter stormen lå de som tynne lange lister langs østhimmelen. Hotellets inventar skilte seg ut fra de som kommer rett ut fra løpebåndet. Mer gammeldags og patinert. På veggene hang svært gamle fotos av smekre seilbåter med stor seiltetthet, gjerne i salmebokposisjon, seilene stod som enorme potteskår lyst opp av solen mot en sort himmel som må ha blitt klistret på i etterkant. Jeg studerte båtene i de fine rammen med passpartout og havet i vinduene mens vi delte en flaske Cava som var god og spiste blå druer og delt en utsøkt makron som smakte bringebær og marsipan og Cognac.

Vi spiste en femretters middag i spisesalen med fire andre par godt spredd utover, de var nok på samme romantisk pakketilbudet som oss, alle var avmålte og ingen tok på hverandre under det femretters lange måltidet, jeg nevnte det for K, og fortalte om sjokket da jeg var ung og så alle som klinte rått, ja nesten lå med hverandre liggende og stående på strendene og i sjøen og i parkene i Italia. Det var vel litt se på meg, også, sa jeg, pluss at de fleste bodde hos foreldrene. Vi drakk vin og øl, jeg bare nippet som vanlig, K fikk en vinpakke, som endte med et glass portvin som hun tok i tredje etasje, i en krok med meg og en bokhylle. Jeg nippet til et hvithvinglass, så en bok med et fly på ryggen langt nede i hyllen, trodde det var Leif Hamre, Otter tre to kaller, det var vel ikke så mange andre flybøker i min barndom, men jeg tok feil, det var en Bigglesroman, jeg satte boken tilbake, løftet blikket og der stod det Leif Hamre på en gammel smal rygg, Otter tre to kaller. En rad med GGG, fra min barndom stod der også, jeg husket titlene, men ikke omslagene, bilder tar vel større plass i de mentale minnefilene. Ellers var det hyllemetere med navn som Ragnhild Margerøy, Anne Holt, Jan Guillou, jeg kikket på nettet, Guillou er jammen blitt 79 år, første gang jeg så ham la jeg merke til bicepsene, og tenkte, blir jeg forfatter kan jeg tillate meg å trene med vekter. I maling er det verre, tenk deg en Van Gogh med store bicepser, eller en ung Munch som pumper jern. Forfattere var litt mer Hemingway, litt mer London, litt mer Guillou, tenkte jeg. De var tøffere, mer i livet, tenkte jeg. Før jeg fikk angst, før jeg ble ensom og til og med før jeg havnet i klørne på en vampyr (på nittitallet). Da jeg endelig begynte å skrive hadde jeg sluttet med alt, uten at jeg visste det.