Redigere mye eller lite?

4.7. kl. 9.02.

Knasse som K kaller han (Knausgård) sa at han redigerte og kuttet minimalt. Endelig en støtte for teoriene til Dean Wesley Smith som jeg prøver å følge. Men så har det jo noe med talent å gjøre, med geni, Knausgård har det innbygd i seg, å kunne skrive hva som helst riktig komponert, han har det man kan kalle musikalitet i det å komponere en roman, et essays, en dagbok. Smith mener at alle har det i seg, det er bare å være så fri, eller så åpen, som Knasse sier han er, og la historiens naturlige innbygde dramaturgi utfolde seg, du skriver det som kommer, og tenker ikke mer på det, skriver bare det neste. Etterpå kan du redigere for å få folk til å forstå bedre, etc., men ikke overdriv.

Med min bok som skal ut til høsten, Romanlegemet, har jeg ikke gjort det slik, jeg har kjørt på med redigeringer, jeg har kjøpt en dyr redaktør, jeg har lagt til i store mengder, jeg har kuttet i enda større mengder, og enda så reagerer redaktør no. 2, Helga, på annenhver side, hun husker ikke de og de navnene, forstår ikke hva jeg mener, spør hva boken handler om, hva er det de vil? Så da må jeg inn igjen og redigere, gjøre det tydeligere, bruke triks for at folk skal huske navn. En med totalt litterært kompositorisk gehør ville gjort det riktige av seg selv, hadde ikke behøvd å legge til noe spesielt. Folk ville da husket hvem karakteren var uansett, det ville kommet frem av hva de sa, hvordan de snakket, av handlingen, av sammenhengen.

Intervjueren spurte Knasse om folks holdninger til det å skrive med sitt eget jeg i sentrum, det navlebeskuende i dette. Det Knasse svarte ble glemt til fordel for mine egne tanker.

Jeg tenkte at jo mer du setter ditt jeg i sentrum, jo mer setter du leseren i sentrum, jo mindre du setter ditt jeg i sentrum, jo mindre setter du leseren i sentrum. Å ikke skrive om seg selv er å ikke skrive om leseren, er å vende ryggen til leseren, det er egoistisk og avvisende og på grensen til selvsentrert å ikke skrive om seg selv.

For leseren adopterer jeget i en historie og gjør det til sitt eget.

Livet kan ikke redigeres, så skal du skrive ekte, la det utfolde seg som noe organisk – vær til stede så mye når du skriver at du slipper å forandre etterpå.

Når jeg tenker slik, var det kanskje riktig å la en utgivelse på Aschehoug gå fra seg med de diktene jeg ikke ville forandre på. Diktene var det beste og eneste jeg hadde da. Skulle jeg gjøre dem dårligere for å få dem utgitt på Aschehoug? Ja, for meg ble det å gå ned et nivå, det ble som å redigere en rask tegning, en underskrift, det ble en forfalsking.

Hadde jeg blitt utgitt da, ville jeg kanskje ikke skrevet så bra at jeg ikke ble utgitt nå ... :)