Reisebrev 8. Kirken med den sorte sorgen,
19.7. kl.10.44. Café Balthasar igjen, selv om kaffen også her har noe surt og umodent over seg.
Merket et streif av den gamle katastrofeangsten i går, K tok meg in i St. Stefan Domen, den tunge stemningen overrasket meg, ventet meg noe religiøst, spirituelt, oppløftende som i Panteon i Roma – tvert i mot falt en mørk tyngde ned på oss fra de høye buene som virket svertet av sot.
– Jeg vil ikke lenger innover, sa jeg.
K betalte to euro for å brenne telys for sin far og Dags søster, Bente, jeg hadde ingen euro men skulle gjerne brent for min far.
– Da overtar han Bentes, sa K.
– Nei nei, det vil jeg ikke ha på meg, kan de ikke dele. Tyngden raste ustanselig ned, ned, nedover oss, det var så ubehagelig, de små lysene stod i lange rader over hverandre som på små tribuner, stod der med små flakkende, snart utdøende ansikter, det var flere tribuner, kjente en sterk varme i ansiktet, fikk for meg at jeg hadde feber, men det var tribunen med de flakkende ansiktene, varmen fikk meg til å tenke på helvete, den trengte gjennom jakken og skjorten og spredde seg nedover.
– Kan vi snu? sa jeg. En stemme messet på tysk fra smale høye høyttalere på søylene. Tett av mennesker, noen gråt, noen knelte, en løftet hendene i bønn mot taket, flakkende ansikter tentes i fleng, jeg la varmen og lukten av flytende stearin bak meg, og fulgte K dypere inn i den sorte sorgen av et kirkerom, nei, ikke sorgen, det var som om kirken var en dynamo som hadde genererte strøm fra sorgen til 50.000 mennesker i uken siden krigen, og produsert en helt særegen sort og depressiv tyngde. – Jeg er redd det kan generere angst, sutret jeg og vred meg unna en kneler, mens jeg prøvde å ikke miste K i mørket og mengden som bare tetnet.
Ute i det flakkende sollyset ble det verre: Kirken hadde lagt ut kroken. Agnet var en tropp aktivister under et banner med Russland er en terrorstat, på bakken lå A4 ark med navn på unge ofre, og ytterst noen bilder, var det av tortur? å herre min gud. Jeg var dum nok til å gå bort og se. Et av bildene viste nesen på et styrtet passasjerfly, München 2014, leste jeg og en vond uhygge skrudde seg inn i overkroppen, Domens sorte fall var i ferd med å skaffe seg et offer, meg, men angsten starter ikke før jeg satt på toget halvannen time senere – å, nei, hva om det skjer noe med flyet, hva om kroppene våre sprenges i tusen biter, å nei, jeg pustet gjennom den hamrende og kilende og snoende angsten så ikke mothakene skulle trenge inn i ryggsøylen bak mellomgulvet. Men uroen, den følger meg som en hud enda, som en trofast hund, en sort hund, en sort hud, å, hvorfor var det ikke som i Pantheon med hullet i taket som slapp inn himmelen og ikke lot veggene generere annet en Ham, å, da ville jeg vært fri.
Her på kafeen snakkes det intenst, den eldre mannen ovenfor, sikkert yngre enn meg, gestikulerer mot en sort mann som snakker perfekt tysk, for alt jeg vet er han oppvokst her, trist hvordan hudfargen gjør deg fremmed i ditt eget land.
20. 7. Traff K lenger nede i den såre asfaltgaten. Vi stakk innom konditoriet Aida – der alt var i rosa, og hvitvinen hadde stedets navn – før vi tok turen helt ned til sentrum. Der gikk vi gjennom tette gater med folk som skubbet og liksom siktet deg inn, jeg fulgte etter K gjennom trange smug og trapper og ut på en tom åpen plass med massive hvite vegger, og da kom den – stillheten, like massiv som veggene, men større, videre, og først da skjønte jeg at lyden utenfor var intens, for her var den borte, kontraster skjerper deg, lar deg føle, lar deg se, lar deg høre … fordi lyden hadde vært der hele tiden og vi ikke merket den, oppstod denne store merkelige stillheten da veggene brått stengte støyen ute, vegger av århundregamle bygg, jeg skulle gått inn i den stillheten og latt den få feste.