Reisebrev del 7. Den fremmede.

18.7. Praterstrasse. Skriver mens jeg går. Skyggefeltene av blader på stammen: to revnede trær som vinden prøver å pusle sammen.

kl. 10.10. Begynner morgenskrivingen på Café Balthasar i Praterstrasse 38. Stappfullt alt så tidlig, kun tysktalende, den mest lokale caféen til nå, føler meg fremmed her, men er det ikke derfor man drar, for å bli en fremmed? For å bli den fremmede man uansett er, for ikke å miste den man er, den fremmede av syne, den som er smeltet inn i den andre de andre gjør deg til. Husker fremmedfølelsen på mitt stamsted i Oslo, Teketopa, usikkerheten ved å være mellom den du var og den du er … Byttet bord nå, for å få litt oversikt, alle virker helt i sitt eget, uinteressert i menneskene rundt, et storstorbyfenomen som påfører deg en fremmedhet og en uro – som setter spørsmål ved om du virkelig finnes, lite tyder på det, for når du speiler deg i andre ser du bare dem, du er en levende død, en uten speilbilde. Dette traff meg hardt som 20-åring i Oslo, det var en kamp mot utslettelse, jeg søkte til ekstremer, gikk rundt i bar overkropp for å bli lagt merke til, da det ikke hjalp kjøpte jeg en lærhatt og en lang krum indisk kniv i turkis slire med røde sten og speil og innlagte gulltråder, men etter det fantes jeg enda litt mindre.

Nå eksploderte en hund under nærmeste høye bord, den er hvit og lurvete, fiendehunden er sort og glatt, lyset speiler seg i pelsen. Selv når damen reiser seg, ser hun bare på stedet hun er på vei mot, det høye borde. Jeg skotter på den unge afrikaneren som måtte dele bord med en annen kvinne, han smilte og nikket da hun gikk, hun så bare ut i luften, han fikk et vagt såret drag over det myke barnslige ansiktet. Den store hvite hunden hopper opp mot sin gråhårete eier og bøyer hodet ydmykt og hengivent samtidig. Så mye respekt og hengivenhet, og ja, kjærlighet man kan få fra en hund, man kan være hvem som helst, en som ingen ser, hunden din ser deg.  Huden din også. Huden din ser deg, kjenner deg, du finnes bare ved å sitte her og kjenne på huden din, den følger deg som en hund, hvor du går står og sitter og skriver som nå, om du er meg eller deg eller en annen som skriver – og på hver sin side av huden står dere to; du og verden. Du er verdens hud, du er en kropp verden går rundt i, og verden er en kropp du går rundt i.

I mine verste tid i Oslo rotert jeg med en dame jeg ikke ville sett på i en annen by, jeg måtte bare finne ut om jeg fantes, dessverre ga hun ingen klare svar, det viste seg at hun var periodepsykotisk, utseendet tiltalte meg på én måte, hun minnet om en forfatter, om Marie Takvam og den sorten og hun skrev faktisk på flere bøker. jeg hadde gått på Teketopa blant kunstakademifolkene og arkitekthøgskole-studentene og diverse i et år uten å åpne munnen. Jeg slet selvtilliten inn til benet, inn til dit fremmedheten skinte gjennom som et mørkt øye. Jeg kjent det i ryggen

Strekker på meg. Velter inn mer dårlig kaffe. Tenker at nå bryr jeg meg mindre. Nå er jeg mest opptatt av å se og skrive ned det jeg ser og få det virkelig, ikke bli sett for å bli virkelig, nei, for det er skrivingens oppgave – å få meg virkelig. Kikker bort på den mørkhudete, hva skal han gjøre om han studerer og bor her, kanskje låst fast til fremmedskapet av andre i fem lange år. Husker da jeg var på hans alder og alene på andre året. Satt som siste gjest på kafeen under Stenersenmuseet, klokken var ett om natten, lokalet var tomt, jeg så opp i det høye taket, tente den to ganger sneipete rullingsen og skrev cirka dette:

Når det siste mennesket er gått, da kommer den store kvinnen inn i rommet.

Kanskje er fremmedheten ikke en vei til den man er, men til skrivingen, til kunsten.