Reisebrev. Wien. Et uendelig tivoli og bisarre terapeuter
17.7. kl. 10.27. Det grå været ser inn hotellvinduet i sjette. Og jeg ser tilbake etter en stressende frokost:
Den skallede frokostvakten smalt i alt fra a til å, og var alltid der jeg skulle forsyne meg; enten det var med kaffe, ekkel eggerøre som nesten fløt, svett ost eller syntetisk syltetøy, ti på ti gikk han forbi bordet mitt, og uten et ord løftet han den lille sekken min opp på stolen, – frokosten stenger 10. 00, smalt han av, jeg fikk kruttsmak i ørene, – skal du ha noe må du ta det nå, – kaffe, sa jeg og han sa, – gå og ta det, han trampet videre og ropte ut stengetiden fra bord til bord, en riktig nazimarsj, fikk ikke med meg kopp opp hit, for 10.00 presis var han i gang med akkurat kaffemaskinen, åpnet den og stakk hodet inn, jeg vurderte å klage på svermer av småfluer rundt syltetøyet men gadd ikke. Merkelig hvordan slike typer som den skallede i rød hotell-t-skjorte setter seg. Hva faen er det med de folkene? Er det alt jeg har å si? Jammen hva er det å skrive da? Jeg vet ikke.Kan bare skrive det som kommer – om i går:
Om meg som gikk og gikk. Om tivoliet som strakt seg lenger og lenger og dypere og høyere og videre – med kjefter og gynger og slott og spindelvevstuneller, det luktet lakris og kjeller, det luktet hester og popcorn, men jeg ville ut, jeg søkte et bysentrum, det var sporløst forsvunnet, tørket svetten, skrev i notisboken mens jeg gikk; de store radiobilene ligner joggeskoene til usynlige kjemper, skrev jeg, de mindre støter i hverandre som skoene til fulle barn, snart faller de, og– jeg for sammen av et skrikende spøkelse, satte opp farten. gikk og gikk i linedressjakken fra Sand og den hvite linskjorten, kameraet parat, og endelig, bak en sirkel med hus som hang røde og overmodne på et pariserhjul, en utgang, jeg gikk langs en elv, kikket over grønne gelendre ned i en grønn flod, fant ikke det jeg søkte; et sentrum, et sted å sitte med en kaffe, og en av de kakene Wien er så kjent for – til sist kom jeg til en kort rad små kafeer og en isbar, men kakene var akkurat av den typen jeg ikke liker, ikke noe fyll, glasur eller kremighet, satte meg ved et lite utebord, tok en bit av et firkantet wienerbrød med aprikose i midten, det smakte bittert og tørt, mye dårligere enn samme type på Bakfickan i Fredrikstad.
Jeg vende tilbake uten noe sentrum i lommen, gikk langs floden, gjennom gater og parker, dressjakken over armen, svetteflekker under armene, slukte noen kopper svart kaffe på en kaffebar i utkanten av Tivoliet før K kom og tok meg med til en enorm økologisk restaurant – vi skulle på fellesmiddagen for alle psykiatere og psykologer og psykoanalytikere fra seminaret hun går på.
Hvorfor ikke beskrive de sære individene, fra Japan, Sør Afrika, Malaysia, USA?
Eller den vederstyggeligheten som vårt bord skulle dele – en diger svineknoken, dandert med smakløse potetskiver og halomifirkanter? Også K spiste av det stygge kjøttet – den sørafrikanske pechetarianeren sperret opp øynene (som virket sminket på) den korpulente damen sa det var en tortur å se på (mens hun grabbet til seg alt av ost) (hun hadde forresten en påfuglfarm) (hun stirret stadig på meg for å få bifall ... øynene i påfuglens fane)
Malaysieren – med et langt grått hårstrå som stod ut av det ellers tynne øyebrynet, sort hår knyttet i nakken, og kjeder og ringer med blå og gule steiner på armer og på fingre – pakket resten av knoken, og slintrer av kjøtt av morbid utsende, inn i papir som han danderte i en søppelpose.
– You need proteins in the morning, sa han, smilte ikke, det gjorde han aldri.
Det gikk opp for meg at ingen gjorde det, ingen av de mange hundre, ja, tusen, så jeg smile. Jeg vil ikke kalle dem en alvorlig gjeng, de bare smilte ikke. Seriøse, ja, der har du ordet. Det var ikke flere dråper igjen til yrkesgruppene når humoren ble utdelt. Dette satte seg som en vag uhygge i ryggmargen og magen. Der har du grunnen til at samtaleterapi preller av på så mange, meg blant annet, det finnes ikke humør, det finnes ikke glede, det finnes ikke humor, ingen barnslige dumme påfunn, ingenting som ikke er skåret ut av skolebenken. De er prester alle sammen, prestene til Freuds og han geliker. Og det skorter ikke på kirker og bederom
Malaysieren spurte uten stans folk, blant annet K, om hva slags utdannelse de hadde og hva slags psykoanalytisk og psykoterapeutisk regime de levde under, hadde man lov til å kalle seg det eller det, enn si praktisere ditt og datt, og bla-bla-bla, så hang han seg på en foreleser, og så enda en, han var frempå og aggressiv, enda en av mammas yndlingsgutter i et stort kull, tenkte jeg og assosierte til Freuds oppvekst, enda en som snakker om alt annet enn det som betyr noe, enda en som summer rasende rundt på overflaten og tror de eier den og dermed alt.
De unge hvite kelnerne var som de unge hvite bussjåførene på reisen; frekk og cocky og opptatt av å vise at det var de restauranten eller bussen var til for. K forsynte seg av vin til hun kom i et humør som jeg følte var litt flørtete, hun kalte den mest cockey kelneren for darling og han ble så inspirert at han hentet et stort glass rødvin til henne uten å bli spurt.
Da vi gikk lukket mørket seg over nærsynte gater, regnet hadde falt, nå lå det på asfalten og dampet med en lukt av svidd lakris og søppel, jeg skjente unna callgirlklubben med damer som klinte med aggressive menn på fortauet og smatt inn på et pissoar. Ingen fulgte etter, annet enn lukten av svinknoke og lyden av opphissede stemmer.
18.7.
Kioskaktig indisk, gate/kjellerrestaurant.
De to ølene koster syv euro, middagen kunne vi betale hva vi ville for. Jeg likte de indierne, egentlig. De kommer fra en verden der bare det vi ikke ser kan finnes, alt annet er maya. Jeg sniffer inn duftene. En vimpel blafrer. Gaten blåser i lange drag, for så å holde puste – som en sovende som løper og går og bor i vilt fremmede gater, selv for ham, selv for drømmeren. Men vi er våkne, vi sitter i en av hans drømmer og er i Wien og drikker Cobra-øl fra brune flasker med relieffer i glasset. Jeg river av den gule papirkragen og flasken står naken igjen. To gater nedenfor ligger Freuds kontor. Vi skal dit etterpå.
