Reisedagbok 5, Wien og tivoli,

HOTELLROMMET

16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 ble det til da jeg skulle klore bort noe stivnet søl mellom tast 8 og 9. Men de første tallene er riktig:

16.7. er datoen, Ibis hotell er stedet.

På sengen snakker K i telefon til Finland, grått ingenting-å-oppleve-vær ute, rommet er stort, men det føles som en oppbevaringsboks med vindu. Våknet fem i dag, lå og lå, ga opp, gjorde ritene, yoga, mediterte i sengen med høy pute, vasket håret, dusjen, badet, selv den lille gulnede hårtørreren – den som puster som en døende olding – virker billig. Minner meg om kunstmuseet i Hamburg. Vi så på surrealistene. Det meste virket som kluss; den moderne kunsten var også en olding der den hang litt inntørket, litt bablende om det samme som i 100 år.

Jo, du bør bruke dagen på å skrive det du ser, skriver jeg meg bak øret, skriv følelsen det gir, stemningen, atmosfæren, hva slags væren er det i gaten, hva utstråler menneskene, tingene, hva ligger i luften, her i dette krysset, her i dette kvartalet under denne himmelflekken mellom disse husene? Skriv det nær hjertet, så nær du kan.

TIVOLI

Jeg trakk inn Wienluften: 

– Det luktet historie, sa jeg, – det lukter hest og hestepiss og popcorn,  man kan smake det: tivolilukten.

– Det må være hester i nærheten, sa K. Vi fulgte luktene til vi så dem:

To ponnier, nedslitte som gamle stoler, folk stod i kø for å klappe.

CAFÉ MEIEREI. TIVOLIPARKEN.

Smalskuldrete parasoller. Grupper av lavt snakk. Rødt og hvitt.

– Ofte når jeg ikke orker å snakke, sier jeg, – så lar jeg folk si det jeg har tenkt å si.

– Så lurt, da sparer du på stemmen, sier K.

– Det er lett når det er hank på ølen, det er akkurat som å åpne en dør. Minner meg om Central Hotell i 81, jeg og Ingvar drakk halvlitere på styrten, jeg husker den gode følelsen etter den første styrten. En brusende følelse ... berusende!

– Skål, sier K og snakker om hanke-krusene på Kåren i Åbo, Kaj jobbet der da hun traff ham, hun sporer over til Joseph Knobel Freud, en slektning av Sigmund på Freud-universitetet, så snakker hun om et annet foredrag, the Dreaming Mind vs the Dreaming Brain.

– Hvorfor prøver psykoanalysen å få innpass i medisinske kretser, sier jeg. – Det er akkurat som om en jøde skulle prøve å overbevise nazistene om at han egentlig er arier.

– Akkurat like hederverdig, sier K og flirer.

– Å tro at bare hjernen og det biologiske og kroppen finnes er jo helt pinlig for en psykoanalytiker. Det er som om en kunstmaler skulle nekte på at motivet finnes, kun maleriet.

K som himlet med øynene fordi hun trodde at nå kom samme regle som i går, sier: – Du har forandret litt på det.

– Javisst, si hva jeg sa, orker ikke å gjenta det.

Hun svarer ikke.

– Det var akkurat som om maleriet skulle male seg selv, stammet jeg, – var det ikke det vi snakket om i går?

Stille.

Det lugger i magen, det er bråbrems, jeg har fått min kvote oppmerksomhet, men det er en fin dag – og ølen er frisk som været og solen, i Arendal er det hetebølge.