Reisedagbok. Del 1. Arendal-Danmark
11.7. 5.40. Kristiansandbussen. Håndflatene og neseborene er seige av støv etter å ha krabbet rundt på bussgulvet og lett etter hetten til fyllepennen, øynene gråter støvet ut.
Planla å skrive reisebrev. Men må tenke mer på det som dagbok, skrive til meg selv. Blir for stress å skrive med tanke på lesere, det tar bort dybden, kjernen, stedet man er på. Man vet hva man selv vil ha, men ikke hva andre vil ha. Å skrive til en hybrid av hva man selv vil ha og hva man tror andre vil ha, blir galt.
kl. 9.10. Colorlinefergen. Fullpakket i alle avdelinger. Vi fikk et lite frokostbord i en trang passasje, folk som passerer skumper i oss mens vi drikker sort kaffe og spiser hardkokte egg med teskje. Jeg dukker meg for en albu:
– Når man er på ferie er det mer at man tar inn, sier jeg og mener skrivingen, – det er ikke så lett å få noe ut.
K legger fra seg den tynne boken til Janet Frame:
– Jeg klarer ikke engang å ta inn, sier hun. Men nå velter tåken inn på dekk. Vi blir et spøkelsesskip uten hav eller himmel. Vegg til vegg teppet har tett i tett med rødlige spiraler som ligner malstrømmer. Bordene er glatte og brune, lyshullene i taket blir tåkesoler i lakken.
Kl. 17.52. Toget fra Hirtshals til Ålborg. Solkulen skinner på nettopp-ute-av-tåke-måten. Fuktig henger solen i den nyutsprungne blå. Løvtrærne skynder seg forbi i hektiske, rolige flokker. Havet er kun et minne. Men det ligger i luften som et vått drag – og i lyset, som en mykhet som trekker seg bort ... Toget har stanset på Hjørring. Det tar tid. Har vi ruste fast? Jeg forteller om når jeg og Bjørn havnet her, etter å ha sneket oss på toget fra Århus og blitt tatt. Jeg sporer inn på andre turer, andre årstider:
Haiking fra Røros til Karlstad om vinteren. Forfølgelse med køller. Jeg sa til Bjørn: – Nå går vi helt rolig til vi har rundet hjørnet, så løper vi som noen idioter. Vi løp ned den nærmeste sidegate, jeg unngikk så vidt å snuble i de lange bena til Bjørn. Men veien var en blindgate. Den stoppet i et kontorbygg med bakdør av børstet stål.
Jeg kjente på det iskalde håndtaket, hendene mine var sprukket av eksem, klokken var 2.40. Vi kom fra en nattkafe og jeg hadde gjort en kjempetabbe, jeg mener før denne:
Da en dame maste om å få bli med på et hotellrom vi ikke hadde, spurte jeg om hun var en hore, hun fortalte det til gjengen hun kom med, de tok ryggsekkene våre og ventet på oss utenfor. Naturlig nok hadde vi liten lyst til å gå ut.
Vi satt der til lysene blinket, jeg spurte om de ansatte kunne ringe politiet, nei, var svaret, jeg spurte om vi kunne bli der, de ristet på hodet, ring etter sykebil da, sa jeg, dette er sykt, de hørte ikke på det øret, de dyttet oss ut, og der stod flokken med ryggsekkene våre. Overraskende nok fikk vi sekkene tilbake da vi passerte. Vi skyndet oss videre, håpet det beste, men noe skurret, jeg kjente det i ryggen, det samme må Bjørn ha gjort, for midt i den mørke gaten snudde vi oss. Og da så vi dem, hele flokken. Tre av dem hadde noe avlangt i hendene, antagelig balltre. I bunnen av den blinde gaten kjente jeg på den eneste muligheten vår.
En bakdør.
Det var midt på natten. Men det som skjedde var nesten for godt til å være sant: Døren var åpen. Vi låste den bak oss, tok heisen opp og gikk ut i tredje. Da ristet det i døren der nede. Jeg ba Bjørn som var trett om å legge seg i heisdøren, da ville ikke forfølgeren kunne ta heisen om de kom seg inn. Selv stod jeg bak det store vinduet og så en stor amerikaner ta runder i kvartalet. Jeg forstod ikke hvordan Bjørn kunne sove. Han hadde en inngrodd og feilaktig tro på alt alt ordnet seg.
Da vi gikk av morgentoget i Stockholm, hadde jeg pådradd meg et snev av paranoia, følte meg som i en psykedelisk tegneserie fra det gamle Paris, stasjonstaket svimlet over oss, det var høyere enn vinterhimmelen som forfulgte toget fra Karlstad, her inne fløy duer og gul og grønn fink – under sin egen innebygd himmel. Da vi kom ut slo kulden i mot oss, jeg frøs overalt, selv i øynene. Vi gikk uten å vite hvor. Jeg følte at halvparten av alle stockholmere var ute etter å drepe meg, sykt, men det var i de tider jeg satt med ryggen til på toget og ventet på kollisjon, og prøvde å få Bjørn til å forstå noe oppsiktsvekkende; det lå en skjult symbolikk i luene til de svenske konduktørene: Merket med de tre kronene – så han ikke at det ble et dødninghode. Bjørn nikket, det kunne han faktisk se.
Tilstanden ble ikke bedre før vinteren var over og våren var i fritt fall mot sommeren. Men det er en annen historie, en annen reise. Som i Hjørring var vi tomme for kontanter, vi visste ikke hvordan vi skulle komme hjem, det var dessuten en spesielt kald vinteren, vi hadde ikke luer og vinden blåste gjennom de tynne jakkene. Vi solgte noen norske sterkøl, samlet sammen de siste pengen, tok inn på et narkohotell, og så la vi en plan, som jeg ikke har plass til her, dette er en dagbok om reisen vår nå.
Jeg kikker ut togvinduet og noterer i min lille bok:
ICE-toget sparker unna, skriver jeg, en enorm blodbøk nærmer seg med en flokk gravstøtter og en likblek kirke. Det er som om treet og støttene suger livet ut av kirken. Polaroidhimmel, blodbøk, skyer hvite som kalkede kirker.
