Reisedagbok Del 2. Den grå og lysegrønne togreisen.

14. 7. Kl. 8.15. Vi snegler oss mildt sagt ut av Hamburg etter 26 minutters forsinking, og hoste og snyting fra sidemannen – som har påført meg et klamt munnbind. Den bekledningen, bindet, er jeg alene om i dette lange, billige togsettet med ødelagte doer og ingen kaffe. Vi passerer en flokk røde tennisbaner innrutet i høye gjerder. Grå er dagens farge; en slapp tåke som ikke orker å flytte seg, men nå flytter vi oss vel ut av den, for toget øker fart; blar seg gjennom løvtrær, sidespor, fabrikkpiper, bruvelvinger, lyseblå gasstanker, fortere, fortere, fortere – og tåken ligger som en landskapets tankesløvhet over det hele.

Nå står vi nesten stille igjen, før vi sklir avgårde med greiere fart, og snart enda litt fortere, hallo, jeg sovner av min egen skriving, våkn opp! det lukter spy av masken, kvelende varmt på innsiden, men det går bra, vi skyter i vei, er vel grenser for hvor lenge man orker å sitte med støvmaske, får ta en pust i bakken nå og da, skotter opp på min tunge oransje ryggsekk som henger utenfor bagasjehyllen og vakler og vugger i takt med togvognen, farten er overraskende høy, som har man endelig løst båndet på et udyr.

– Toget rugger mye mer enn det forrige, sier jeg.

– Ja, mer old school, sier K,

– Retrotog, sier jeg, som ryggsekken fra 70-tallet med metallpiper som stikker opp på hver side av lokket.

Ikke mye mer utsikt enn veggen av løvtrær, så gran og furu med nakne stammer, så ny grønn vegg.

Vi er på vei til Leipzig, flixbussen ble kansellert, så vi måte ta dette gebrekkelige flixtoget, de lysegrønne vognene har den firkantede formen til de gamle traverne som dro oss gjennom 80-tallet. Håper hostemannen til venstre går av snart, han sitter i kortbukser og kortermet, og da er kanskje reisen hans kort også.

En halvtime er gjort kål på, som vi sa før i tiden, gjort kål på, tatt hull på, vi har fritt fall gjennom landskapet av trerader som åpner seg i snitt med jorder, anleggsområder, åkre av solpaneler. Jeg drikker bunnen bar i begeret med kaffe fra stasjonen, lokket faller ned i skrittet som blir fullt av våte prikker.

– Nå kommer billettøren, sier jeg, en korpulent ung dame med lysegrønn genser. – Den grønnfargen har de ikke vært heldige med.

K mumler bare, hun sover. Ute passerer en annen grønnfarge, mørkere nå, vi er i nåletrærnes rom, men så brer en rugåker seg hit og dit. – Entschuldigung, gibt es ein restaurantwagen, sier jeg, nei, damen rister uinteressert på hodet og ekspederer der Hostemann i rødt.

Landskapet er stadig like flatt. Men nå skinner de første solstrålene fra furustammene, de som flimrer fortere, fordi de kommer nærmere, nå brytes de av intetsigende husklynger, og forsetter som om ingenting skulle ha skjedd – slik naturen sikkert gjør når vi har utryddet oss selv, om det går så galt, noe jeg selvsagt ikke håper, vi er også natur, det ligger ikke naturens natur å tilintetgjøre seg selv, naturen er livet på en måte, og livets 1. oppgave er å leve. Underansiktet klør og stikker, jeg hekter av meg støvmasken og lar den henge fra det ene øret og en finger. Hostemannen virker urovekkende trøtt, ligger over det lille klappbordet, caps og digert headset, og shit – den så jeg ikke komme – rosa neglelakk! han virket ikke som typen. Er det mote? Gud vet. Jeg skumper i K.

– Han har jo rosa neglelakk, hvisker jeg så høyt at det nesten blir et rop, hva om han er dansk?

– Hmm?

– Han hosteren, han har jo rosa negllakk, er det på mote?

– Sikkert.

– Det er det sjukeste jeg har sett.

En eggerøre av solsikker passerer, lyden av toget er bare lyden av luft som blaffer og suser, og av og til slagene fra hjulvognene som klamper på ujevne spor. Toget er en grønn tåkefisk som jager et agn, en sol, kanskje hugger den til i Leipzig, ja, vi tigger alle om litt sol.