Reisedagbok. Del 4: Over rødmende nazi-betong i grønn buss.

15.7. kl. 9.32. etter Casio-uret – som er litt for raskt i svingene. Ser inn i de senkede persiennen over bussjåføren, under oss ruller en lappete vei som skifter til ungpikerødmende betong fra nazitiden. Veibanene er skilt av en trådtynn glipe, den består av blokker skilt enda smalere, det gir bussen en ruglete gange som vibrerer i baken. Snart blir vel disse veiene antikviteter på linje med etruskiske vaser, skulpturer, templer, lava-produserte menneskehylster som støtes på med et klank en bondes spade, for så å graves opp med tannbørster og skje mens dagene går.

Vindmøllene sveiver langsomt forbi, disse luftftårn som gestikulerer i ring; de som fører himmelens seilbåter på grunn, de som kapper opp ørner og falker og alt som har hjerte og kan krype og gå over himmelen. Sjåføren minner om en ung miks av Håvard Rem og Kim Leine, med en tøtsj av min første stefar, en mann som sa jeg med store bokstaver, men sjåføren har krøllete hår, han spiller jazz/taffelmusikk på den slitte, fettede mobilen, det er kun til eget bruk, men vi med paranoia-panorama-utsikt, vi får alt med oss. K hadde ikke hørt om Kim Leine. Han var misbruker av det meste, sa jeg, og ble selv misbrukt. Faren mente det ikke var så ille, Og Kim var halvt enig, – men det selger jo bra, sa jeg, – nå som de vifter med regnbueflagget, og hauser opp det som før ble skjult, nå er all tabu samlet om pedofili og incest, det pirrer litt ekstra da. K ristet com si com sa på hodet. Hun sa at Geir Olav likte seg godt som bussjåfør, jeg sa at da hadde jeg følt meg bundet på alle kanter, – som han der, jeg pekte, K slo hånden min vekk:

– Det er det som heter å ha en jobb, sa hun spisst.

– Nødvendigvis ikke, er man lastebilsjåfør kan man høre på lydbok og ha tid for seg selv. Gode kunstnere har gjerne en jobb som gir rom for kunsten – pauser og friperioder de kan stikke seg bort i … eller de bruker jobben som råstoff, de lager tegneserier og bøker om postkontoret eller platebutikken. En kunstner skal passe seg for å ta en jobb i slekt med det han skaper, som reklametegner/kunstmaler, tekstforfatter/journalist. Du kan lære mye en stund, men holder du på for lenge så sluker yrket kunsten, og det sluke deg når du ikke klarer deg uten godene. Så for min del, sa jeg, – så turte jeg ikke å gå den veien. Jeg ofret bekvemmeligheten for kunsten.

– Vi stopper i Dresden, avbryter K skrivingen.

– Mm, sier jeg.

Vel, for å korte ned – på alt jeg ønsket å skrive da K spente ben for pennen – så sa jeg at alle burde gi den hånden til kunsten, – gi kunstnerhånden, enten den er det eller ikke.

Alle som føler et kall burde ta den sjansen for kunstens skyld, skravlet jeg, så får man bli et offer da, om det ikke er der ens fremtid eller talent ligger. K sa at mottagelsen av min kunst stemte med det jeg sa med offer, et rent blodoffer var det. Om jeg hadde talent eller ikke, var en annen historie.

Men nå fomler jeg med formuleringene.

Jeg ville bare si at jeg ofret andre veier på kunstens alter, og at offeret var verdt det, og at kunsten trengte det … Slik testiklene og deres respektive penis må skyte ut et stoooort antall sædceller, så den raskeste, den som fester seg, skal få en ekstra høy kvalitet; det blir et OL i sædsvømming – der tusener kjemper for å kvalifisere seg – og ikke et kretsmesterskap, med få deltagere og mange vinnere, men få resultater. Så man tar en for laget, som de sier, man ofrer seg for kunsten – sa jeg, uten gehør fra K, den solbrente betongveien var mer spennende enn meg og mitt.

OK, Jeg visste det ville bli en lang harang.

Kl. 15. 12.

Tsjekkia. Panoramautsikt.

Flix-bussen, gulvet mellom oss og sjåføren. Starbucks-kaffe i pappbeger, det vibrerer på chassiset som løper under en nølende himmel. Regn og sol holdes i tømmene av et labilt og lurende vær. Insektene tegner seg nøyere på ruten; kyrillisk skrift; dikt om et regn som kanskje ikke kommer …

Østerrike. I seng.

Dagens essens:

Bussgrå himmel med solbrudd og skudd av blå himmel, grønn Flixbuss, rasende sjåfør. Vi nærmet oss Østerrike. Vi så blokkhus i flere fargenyanser: mettet lysegrønt, lett lysegrønn, åpen lysegrønn, lukket lysegrønn, kaninrosa, lettrosa, blokker så røde at det var like før de begynte å svette og puste og pese, skriver jeg uten å ha sett det, men det er hva jeg husker av det jeg egentlig så; mer eller mindre – fargen på min glemsel.

Bussreisen: Sjåføren slår ut med armene, han blinker med lysene, bråbremser mykt, banner, tuter langtrukkent, han sender hatefulle blikk i speilet. Han er tsjekker, ikke tysker som vi trodde. Tyskere er ikke så utemmede, sa jeg, K himlet med øynene, og sa han var på hennes parti mot en teit dame, jeg sa han var frekk mot henne. 

– Han er en mann som tror han er eslet til noe større, kanskje bortskjemt og oppskrytt av moren. Han er som meg. Slike menn er dømt til å bomme på skjebnen, de treffes av den isteden, og det liker de ikke, de blir såret, de blir sinte, det gjør vondt. Så begynte jeg å bable om min ofring for kunsten som ung, at vanlige jobber ikke var bra nok for meg, og om hvordan jeg var dømt til å bli sittende fast hvor jeg enn navigerte med min dype kjøl, mitt store skip – meislet for et hav jeg ikke fant. Men vi er mange, vi sædceller på stengrunn.

17. 7. Fra Ks forelesning med Alfried Längle fra Wien. Essensen av ekstensiell terapi, de fire fundamentale aktivitetene. Den holistiske vilje. Å NAVIGERE mellom seg selv og verden på en fri måte:

– I can be

– I like to live

– I may be my self

– I do what I should