Reisen som ikke drar fra deg

2.11. Kl. 11.31. Lar vinduet treffe meg, her jeg står: Eikebladene er tørre og brune, bortsett fra to i gammelgult. Landskapet har falt, i går, i dag, hører det falle. Våknet med øm buk, som i Finland, lå og pustet gjennom smerten – den flyttet seg oppover til venstre side av mellomgulvet, det sprengte på så ribbeina ble ømme helt til ryggsøylen, og angsten dunket tungt i brystet. Tvang meg til å tenke at det bare var luft som var på vei og ikke døden. 

Føler en brå kribling i nakken ved øret:

– Hva med temaet? sier en inntrengende stemme, snur meg ikke.

– Tema ja, jeg stirrer ut i rommet.

– Avtalen var klar; har du ikke et tema, så skriv om vinduet.

– Mm, hvorfor har jeg mistet grepet på vinduet tro? Jeg har lyst til å bare hive fra meg tastebrettet. En rasende flamme spraker opp i brystet, jeg krøker fingrene.

– Gjør det, sier stemme oppskrudd. – Kast det, knus det, se plast og metall sprute utover veggen, som et hardt konkret språk. Det er den ultimate skrift.

– Og så?

– Så slipper du å skrive mer.

– Ja, men hva annet kan jeg gjøre? Nei, jeg må ta meg sammen.

– Men du plages av smerter i magen, av å bli holdt nede i litteraturen, av angsten, av tiden som går og går – og ikke minst av verden som blir mer og mer truende. For her midt i verdens fall, her er du født, og her begynner du å bli gammel, med trette knær og trege tarmer. Så finner du ikke på noe å skrive, så kan du jo bare stå og syte, skrive små lapper, stikke dem mellom tastene i din lille klagemur.

– Mener du det? sier jeg. Magen er så utspent at den krever lange armer for å skrive.

– Javisst, stemmen slår ut med hendene, – alt er lov, alt er liv, bare du står her og skriver, river, triver, lirer, hiver av deg hva som måtte komme, ørkesløst føles det, jeg ser den, men det er greit, det er ok, det er best, ørkesløst er best, dårlig er best, elendig er best, bra er best, alt er best, bare skriv, bare skriv og glem du.

– Ja, sier jeg sløvt, – for dette her må være en frisone, en sone for å skrive det som skriver seg selv.

– Og hva er det?

– Næh, jeg vet ikke.

Sliten også nå, ansiktet kjennes som et blad som er trett i hendene og må slippe.

– Finlandsturen, sier stemmen, – der har du et tema, din sytepave.

– Ja, jeg har tenkt litt på det: Hvor er den reisen nå? Er det noen som vet det. Er den reisen borte for alltid? Hvor er alt som har vært? Er det kun som avtrykk under et skrivepapir.

– Kanskje det, sier stemmen og gjesper, så begynner den å knipse til et eller annet, synes jeg hører smektende musikk i bakgrunnen.

– Følger du med? sier jeg. – Hva om alt som har vært finnes hele tiden. Hva sier du til det?

– Ikke mye.

– Eller aldri har vært? Jeg hører stemmen riste på hodet, ørene flaprer. – Er du ening i det? sier jeg, – kanskje ingenting har vært.

– Whatever.

– Eller kanskje det som virkelig VAR da, at det ER nå, hvis du skjønner ...

– Nei.

– For eksempel, det støvete sure lukten i gjesterommet til Gretel der jeg stod og skrev med ansiktet mot fotoer av levende og døde i Ks familie, stemningen i stua, den mektige lukten på kjøkkenet da 92-åringen stekte elgkjøtt og svinekjøtt. Dette er ALLTID, dette er både da og nå. Mens tingene som utstråler lukter og stemninger, egentlig aldri har vært. Ingenting kan finnes om det ikke er uforgjengelig, det er min teori.

– På stående fot?

– Jepp.

– Javel, men den kjøper jeg ikke.

– Men det er noe i det. Alt det du virkelig kan ta med deg, det både var og er. Det blir som den strålingen en vitenskapsmann skrev om, det eneste som er igjen av oss når vi er blitt til støv.

– Er det det som er skriving for deg? Stemmen snyter seg og sparker i noe som skriker, en katt? den skriker liksom i munnen på seg selv, ser for meg to munner. Men det må jo være feil

– Ja, få frem det som ER, følelsen, stemningen, smaken, atmosfæren, lukten, strålingen. Ikke selve tingen, men hva tingen utstråler, ikke handlingen, men følelsen og sammenhengen handlingen gir deg. Finlandsturen finnes enda, i avtrykkene ... sporene etter turen – er turen

– Så sporene, det er frøene etter turen, som du skal du så? Stemmen har en ironisk klang,

– Nei, jeg vet da faen. Jeg rykker bakover, slipper tasten med fingrene, kjenner veggen i ryggen.

Nå kom K inn for å ta seg kaffe, termoskorken skriker sårt som katten til stemmen.

– Det er vanskelig å skrive, sier jeg.

K stanser i døren og ser gjennom meg og veggen bak: – Stakkars B. Nå er det det ingen vei tilbake, moren er død, hun har sagt så lenge at hun håper moren får slippe. Men nå er det et sjokk.

– Det er rart det er så definitivt, at det ikke er noen retur, sa jeg, – det er noe som ikke stemmer der.

– Og du tror skrivingen er siste skanse mot døden, hvisker stemmen hult, en lukt av sur stein siver inn i rommet, gravkammer. Kommer den stemmen fra den andre siden? Tull, det er bare min indre kritiker.

– Jeg vet ikke, mumler jeg, luften føles trangere å puste i.

– Skrivingen er et nett til å fange det du overser i det som ikke er, sier stemmen. – Og dessuten et maskingevær som dreper angst.

– Angsten har ikke angst, mumler jeg, – den har bare meg.

– Hva sa du? sier K.

– Nei, ingenting.

– Er det sånn ingenting høres ut?

– Haha.

K lukker døren med en distre bevegelse, men lyden av stemmen hennes henger igjen, med duften av nysluppet kaffe og parfyme. Tenke igjen på skjæringspunktene til det fysiske: Stemningen, duften av det som har skjedd, av en reise, et liv – det er det eneste som er virkelig når alt er over.

– Det er noe der, sier stemmen som må være tankeleser. – Reisen kan man ikke ta med seg, den er overstått – men om hele huset i Finland ble sprengt i luften, så ville det være der akkurat like mye i det du skriver. Følelsen i fingrene da de løp over en glatt overflate, vil være der, selv om overflaten er sprengt, fordampet, selv om hånden din er kuttet av, så husker du følelsen i fingrene, så husker du kommoden, avtrykket av den i øynene, selv om du blir blind. Selv om du dør ...

– Ja, for om jeg dør så ... Nei, jeg vet ikke, dette er et så ullent område at jeg ikke klarer å skrive ut en tråd som jeg kan følge ... uten at den klør og krøller seg.

–  Reisen er med deg i form av hva den utstrålte. Hva betyr det?

– Jeg vet ikke.

– Du må bli flinkere til å lese reisen avtrykk. Så reisen får et sted å være.

– I huset vi dro fra ble det sagt at reisen ikke gjøres i stuen. Kanskje den gjør det likevel. Men etterpå. Som en blomst som blir presset, ikke til en mumie, men mer virkelig, eller et kamera som tar bilder mindre forgjengelig og mer virkelig enn motivet.

Jeg løfter hodet. Solen lyser kjærlig med alt den lyser fra og som treffer mitt skyggerom. Tenker på tiden jeg bodde i Flatdal, jeg bladde i de inntørkede mumiene i de store bøkene om Egypt, jeg var 8 år og forstod plutselig at vi skulle dø, katten, min far, min bror, jeg, alle skulle dø, om sommeren presset jeg blomster, en hel mappe full, jeg så ikke sammenhengen.