RIMINI EKKO-EKKO, ETTERTANKER

24.9. Kl. 10.57. Føler mer avstand til skogen i vinduet etter tur retur den store verden, en verden som ikke virket så stor, ikke med fly; et ganske flatt landskap sammenlappet av åkre og sikksakksømmet av elver. Ser man bort fra litt alper og sjø her og der så strakte det seg likt helt frem til stranden i Rimini – hvor man nesten kunne ta på horisonten og alle badehusene, strandremediene, solsengene, parasollene, varene i kioskene, var like. Her i vinduet til mitt skriverom er det mer grov natur, det er en egen uberegnelig nordisk villskap, selv her i et byggefelt. I Rimini var alt striglet, det ble kostet, vasket, gnidd og pusset. Likevel så var det ikke den typiske turistfølelsen som slo meg, mer den av et forlatt tivoli, som enda ble holdt i stand, og som spredde seg organisk med lange røtter. Skal man elske det like, må man se forskjellene i det, og det krever mange dager med observasjon.

Og dagene, de var som badehusene, forsvinnende like: Opp ved sekstiden, gå gjennom parasollåkeren med håndkle rundt skuldrene, gjøre ritene, spinne rundt foran den strålende morgensolen som så seg rundt som for første gang, kjenne den beskyttende lokket som lå over strand og by, bade i sjøen, dusje bak badehusene, dra i en snor, la det iskalde vannet trenge inn til våkenheten og forbinde den med solen og veien til hotellrommet, dra på seg rene, lette klær, gå ned i frokostsalen, sitte ved de store vinduene, se ned på det blågrønne bassenget – lukten av klor fra bassenget, den var en del av atmosfæren i entreen og i trappene, den var overalt, umerkelig, man tenkte ikke over den, men den var der, det er vel det som skaper en stemning, den var der da jeg spiste eggerøre med stekt brød, og croissant med smør og søtt aprikossyltetøy fra en flaske som hang opp ned, deretter en sort og sterk Americano i en tykk fin kopp, et glass soyamelk, ny Americano – og om K var dradd på seminaret, lese i Levi Henriksens: La meg få vandre i din sannhet og gnage på en grov croissant med skogsbærsyltetøy og smør – jeg liker å lese fordi det hjelper meg å observere mine egne tanker, de kommer fra andre, men de er i hodet og har min lesestemme – LH byttet ut noen av sine ikoner fra pinsevennene med ikoner i musikk og litteratur, han søker sine egne hellige steder, som Georgs Best sitt gravsted i Irland, han trekkes mot symbolikk og ritualer, han kler seg etter musikksmaken, han reiser etter den, han barberer seg etter den, med det store kinnskjegget konkurrer han med Ibsen og med Rockabillyfolk, han har en inderlighet, han brenner for det han skriver ... noterte jeg, men han er enda religiøs, og det gleder meg, jeg er så jævlig lei av forfattere som ikke tror på noe høyere en dem selv, skrev jeg, og så styrtet jeg kaffen og rapte og gikk opp trappene mens jeg skrev i notisboken med verdens raskeste skriveredskap – det tok meg 40 år og tusenvis av kroner i tusj og fyllepenner, å komme frem til at det var kulepennen; et trykk med tommelen og den er skuddklar, jeg skrev ned en lett lukt av eksos blandet med svette og parfymert såpe fra vaskedamene, og av hav, sand, betong varmet opp av solen, jeg skrev mens skyggen i gangen lukket seg om meg og fulgte meg inn på 416, til skrivebordet foran speilet og tastaturet og en time med dagbokskriving, så ut igjen, spasere, orientere seg, lete etter en kafe, lete etter lunsj, treffe K, gå på stranden og strandcafeen, spise middag og ta et glass bitter før leggetid.

Skal man elske det like må man se nyansene i det, se de store forskjellene, og det krever tid, dager, år, et liv for noen.

Dagbok skrevet til fots:

18. 9. Går ned hotelltrappens hvite fliser. Lukt av vanilje, anis og klor fra bassenget. Nå går jeg ut i det hvite sollyset. Lukten av mopedeksos passerer med mopeden like foran. En lukt av åpenhet fra havet bak busktrærne, en vag lukt av kjeller her i solen, må finne en skygge. Hvor har gamlebyen rotet seg bort? En gåte. Hete og kjølig vind, parasoller, palmer, badehus, en gul seilbåt med fokken oppe.

Har gått en time i solsteken, har virret og lett, mens svetten stikker hodet frem under armer og gartnerhatt, jeg finner liksom ikke et sentrum, akkurat som i Wien. Går mot et pariserhjul som i Prater, Wien. En blå himmel bak, og mellom der, havnen, tror jeg, puster inn kjønnslige blomster og rosmarin, hører musikk fra et ubåtaktig monster av et hus med jerntrapper og stiger, sangen minner om Bagdad cafe. En råtten sjølukt blander seg med lakris og støv. Pariserhjulet står hvitt og nakent – reist som et varsel, et øye – et skjelett fra et sjødyr i familie med skjell og konkylier.

Går forbi Pariserhjulet etter en Americano på Cafe Souvernir, en hånd med en colaflaske dobler cafeens høyde.

Og der ser jeg dem – vognene til pariserhjulet – de er stablet i to etasjer på tre lastebiltilhengere. Jeg snur meg som fra et ydmykende syn.

En due steiler seg ned med åpne vinger.