Rimini – mørkt solskinn

20.9. Kl. 10.45. Mye skriking fra italienerne, nå som i 1975 på tur med min far, da jeg endelig begynte å ligne ham og han behandlet meg som den jeg var. Sitter utenfor strandkafeen, Cafe 23, uroen hamrer og snekrer i meg;­ VG og NRK gjør det ikke bedre – pusten stopper i brystet når jeg leser overskriftene:

CYBER-ANGREP PÅ EUROPEISKE FLYPLASSER.

Brüssel, Berlin, London. Flere står for tur.

Det er som regel slik; er man urolig for noe, dukker frykten opp på førstesidene. I morgen klokken seks skal vi fly fra Bologna. Så får vi se om stemmen har rett – stemmen med turens overskrift, stemmen som sa:

DU SKAL MISTE LIVET PÅ REISEN.

Nei, får bare slappe av – det er følelsesmessig dumhet å tro at flyet skal styrte hver gang, men det får ikke følelsene inn i hodet, eller hva de tenker med, følelsene. Et evig ståk bak oss: Et teppe av barneskrik i lek, brå dramatiske skrik som fra et massedrap. Om barn er det virkelige mennesket – så er vi ekstremt dramatisk anlagt. Også inne på caféen er det rop og skravling, klapping, klirring, kjøtt mot kjøtt, metall mot glass, full fart, ADHD-land. K går ned til stranden for å lete etter M.

Spent fra hoftene til kjeven nå. Utrolig å være så nedstemt på en strandkafe med badehus i solen. Og med parasollåkre helt til sjøkanten: Blå og hvite blomster mot horisonten. Lenger borte står de utsprungne i leketøysfarger. Parasollblomstene. Sitter midt i en eksplosjon av maritime farger: Plastbordets trykk av en turkis mosaikk. Den blå plasten tredd på stolskjelettet av lettmetall. Den blå sjøhesten og sjøstjernen malt fra gulv til tak på caféveggen, signert RB, 23. Jeg smeller neven kontrollert i bordet: ­Jeg kom ikke hit for å ha angst.

K er tilbake, M kommer snart, de skal ligge på stranden. Hva skal jeg gjøre? sier jeg, tåler ikke sol, trett, øm mage, ingen steder å stikke seg unna, ingen steder å ta seg en meditasjon, litt yoga.

– Det er så mye blått, sier jeg.

– Blått i havet, blått i himmelen, blå parasoller, sier K. Og så bruddet av oransje i huset vis-a-vis. Og i toget av badehus. Fra gult til smellende oransje skinner rekken mot den blå himmelen og ståldisken med lyseblå og mørkeblå fliser og den blekblå terskelen slitt ned til flisegulvet. Bestilte en kopp dobbel americano, noen slurker og pulsen roer seg, også fordi jeg la ut om min flyskrekk og sa den ikke rimte med statistikken. – Det er fordi man ikke har kontroll, sa K. Egentlig har vi ikke kontroll på noe, jorden er også en flygende farkost, og den firer ikke en tomme. Betjeningen har skjorter i fargene til la squadra italiana. Men nå kommer hun i skrikende oransje:

– For et kjedelig sted. M setter hånden i hoften, ber K følge henne til solsiden, den vender mot stranden, – du sitter uansett og ser inn i Pc,en, hun gir meg sin stolte profil, jeg føler meg ekskludert.

– Nei, jeg kan godt prate jeg, – men gå dere, sier jeg i min blårutete skjorte.

Vi begynte som vanlig dagen med ritene i strandkanten og et salt bad, etterpå spylte vi oss i utedusjene bak cafeen. Vi startet strålen ved å dra i en tråd.

– Jeg føler meg våtere etter å ha dusjet i ferskvann, sa jeg.

– Ikke sant, sa K.

– Å bade i saltvann er nesten som å være på land.

– Du overdriver alltid.

Ja, riter, bading, en enkel americano, analysere angstens bakteppe, skrive reisejournal så tastene mister pusten, en dobbel americano – små små skritt som kan gå deg ut av den mørke mugne dagen med lave skyer av angst og magisk tenking, og ut i dagen slik den tross alt ligger der. Ser på datoen igjen, det er noe som skurrer, så ser jeg det:

Det er min fars dødsdag.