Sandefjord og Kerouac, dagbokglimt fra i fjor.
7.6. Kl. 15.41. Tok bilen til Sandefjord, ventet på K og C og Alica som kom med nattoget fra Gardermoen. Gikk ned til hvalfangerstatuen i mørket, gikk tilbake mot jernbanen. Kirken stod som et enøyd skrik i natten. Det var uhyggelig, jeg fikk frysninger, et stort bygg stod på den andre siden av gaten, noen vinduer lyste blast, det grå murbygget virket på spranget i et sett, til noe som var fryktelig vondt, også det ga meg frysninger. Jeg gikk videre mellom en kirkegård og et begravelsesbyrå – måker skjente hit og dit i mørket.
9. 7. Kl. 9.41. Ja, ja, hva skal jeg skrive nå? Kåre har vært lenge borte, frykter for livet hans.
Lette etter noen dagbokbrokker til blogginnlegg, fant ingen, de beste er for private eller/og går utover andre. Men det må de vel kunne? Ja, i en bok lukket bak et sikkert velv av to permer, men ikke i et nakent innlegg. En bok må du bla i for å finne det såre punktet.
Hva mer er det å si om det? Jeg tenker på Kerouac, hvordan publikum og alt rundt ham ødela skrivingen, ødela rytmen han hadde når han satt og skrev, berømmelsen brøt inn som støy fra en ny motorvei. Jeg tenker hvordan medgang kan føre meg inn på samme spor som Kerouac, et mindre sidespor, men likevel, og heldigvis uten alkoholen, den som gjør deg fremmed for deg selv. Bukowski taklet det bedre da han skrev sine innlegg (i City Light, Notes from a dirty old man) som 50-åring, i den alderen var Kerouac død, mens Bukowski satt og åpnet øl etter øl og hamret ned på maskinen og bare lot det komme. Han var stivnet i en mye tidligere ødeleggelse, alkohol og god respons kunne ikke knekke ham, nei, hans ødeleggelse var et arr sterkere enn huden.
Ja, slik kan jeg jo stå å skrive om hvor lite det skal til for å vippe meg av pinnen. For Kerouac krevde det hele verden og pulsen til 60-tallet, han tilhørte 50-tallet, selv om det han skrev ikke gjorde det, men pulsen i det han skrev, gjorde det, jazzpulsen, rytmen i det han skrev. Men Kerouac var vel alt ferdig da verden traff ham. Alkoholen hadde trukket for gardinene mellom blikket og den han var. Ja, det var ingen tvil når man så han i øynene, det var en gardin trukket for. Og vennen hans, satyren, Cassidy, som også dør ung, selv om han er en atlet og full av liv og energi og evig av utseende, så dør han bare, dør på et eller annet sidespor langt borte, var det i New Mexico, på vei fra en fest med dårlig drikke?
Hurra! Der kom Kåre, min bekymring var igjen ubegrunnet. Jeg gikk ut og klemte resten av kattematen fra den folieaktige posen. Kåre slikket og gnagde det i seg med stor appetitt. Må huske at den er et rovdyr, den er street smart.