Dagbok som penser inn på Stefan Zweig og den europeiske kultur

Stefan Zweig. 1881-1942. Forfatter av Sjakknovelle, Verden av i går, De utålmodige av hjertet.

4.6. Romanlegemet. I går begynte jeg på slette-bonazaen av manus, kommet til side 75. Nina Grova Hansen krever lite sletting i første del – i forhold til i andre del; det er der nedslaktingen tar av. Er det en slags kastrering dette? Kutte i meg selv. Jeg vet ikke. Det originale skal også komme bedre frem ved sletting, ikke kun det leservennlige. Men jeg ser det som et tegn at jeg akkurat i går, hørte Stefan Zweig si (i Verden av i går) hva han trodde grunnen til sin popularitet var:

– Sletting, sletting, sletting.

Zweig slang fra seg romaner, selv store romaner, fordi de var skrevet for mye sidelengs, han ville raskeste vei. Og fant han enda et ord å stryke i sitt gjennomstrøkete manus, da kunne han rope ut, da kunne han feire. Han gjennomarbeidet bøkene til siste trevl.

Jeg så litt på eksiltiden hans. Det spekuleres på om han bare tok seg selv med i planene om selvmord, siden han ikke skrev et ord om konen og hun var varm når de fant henne. Han døde fordi han ikke orket å se hva som skjedde med Europa. Alt virker som en håpløs misforståelse. Hadde han ventet tre år til ville det sett annerledes ut og hun ville vært 36.

7.6

Tenkte akkurat på Stefan Zweigs beskrivelse av når han ble femti, postmannens tunge vesker med gratulasjoner, hvor feiret han var, tenkte for en forskjell på oss uetablerte og han. Slo opp på g-mailen med dette i tankene, og der var et brev angående Fuglemannen som begynte med kjære, jeg skjøv det ned, orket ikke å se. Planen er å vente til det blir en bunke.

Stefan Zweig snakket om bokbrenningen på tredvetallet. Jeg tenkte automatisk: Men dette er verre enn bokbrenning. For folk får aldri lese bøkene så de kan fordømmes. Og så tenkte jeg på forskjellen på min karriere og hans. Og så, hans fall, fra han ble feiret fra alle kanter og ikke kunne oppnå mer, til eksilet og selvmordet. Ti år, og alt dette. Hva er det å ha suksess, selv med det man brenner for?

Og hvorfor tok Zweig sitt eget liv? I fortvilelse over den europeiske kulturs undergang, leste jeg. Hva er kultur nå? Ikke stort mer enn et skjellsord, kulturhus, kulturminister, den europeiske kulturen, det lukter ikke akkurat av noe banebrytende, det lukter av noe som har ligget for lenge, det lukter råttent.