Seilbåten legges på vannet

26.5. 

I går fikk vi endelig fikk seilbåten på vannet.

Den rolige og sympatiske truckføreren vinglet den 2,5 tonn tunge båten over en båt som stod og stengte og bar den til sjøen med høy armføring. Motoren startet på andre forsøk. Og etter å ha knotet litt med å tre på storseilet og sett at det var feil forseil – det K ikke orker å hanskes med, det fine, store nye – strøk vi fra land. Vi gikk uansett for motor hele veien, det var sent, halv syv, og det var konstant motvind og sidevind ut Tvedestrandfjorden og Oksefjorden og på havet mellom øyene forbi Kilsund og Kalvøya og til sist gjennom Tromøysundet, der sjøen sprutet i ansiktet og vinden var iskald, vi frøs på tross av lag med klær, jeg hadde bomullshansker mot allergi for solen som ikke gikk ned før etter Tromøybrua. Jeg hadde glemt hvordan fortøye, så båten stanget mot brygga uansett om vi bandt både foran og bak, så kom K på at det skal være et langsgående tau, og jeg følte meg som en senil idiot og slo meg nesten – eller jeg gjorde det – i panna. Etterpå satt vi begge med en god følelses, den kommer vel automatisk i slik situasjoner. Vi har-tatt-båten-hjem-følelsen.