Seiltur med en glatt sko

30.7. Jeg fikk på meg skoene, eller de fikk på seg meg, og de gasset og bremset meg ned til Kuviga der min bror svingte inn i sin lille lyseblå el-bil. Min nevø, Julian, var blitt enda høyere og raget over oss, sist uke var det motsatt, fikk jeg for meg.

Jeg skrev en huskeliste på alt som var viktig i seiling før jeg fikk på meg skoene og bilen, og ble kjørt ned til seilbåten av min pliktfølelse, ja, jeg kviet meg nå, jeg som hadde gledet meg, de kunne jo ikke seile, sa den nyankomne frykten, så dette ble soloseiling, for første gang for meg, og det i økende vind, jeg har en dårlig følelse, sa frykten, det ligger ulykke i luften, sa den. Jeg tok meg sammen, joda, profetene meldte frisk bris, men også sol, det skulle de ha. Huskelisten gikk mye på å ikke få bommen i hodet, passe seg for den … og på å holde hodet – man ikke skulle få bommen i – kaldt.

– Er det greit at vi drar opp Tromøysund, sa jeg, – de har meldt frisk bris og 14 i kastene.

– Ja, det gjør ingen forskjell, sa min bror, fortsatt uten frykt i stemmen.

Egentlig så hater jeg å stå slik å skrive, hvorfor det? Jeg vet ikke, det føles som et press, det føles som noe jeg ikke kan, det føles som noe jeg skal prestere. Akkurat som seilingen, da? Ja, akkurat som seilingen, dette er ikke noe gøy.

Solen lot vente på seg og himmelen mørknet i vest. Jeg forklarte min bror alt med tauene (fallene og skjøtene), jeg sa, – pass dere for bommen og ba min bror stå på brygga og holde båten, mens jeg startet motoren. – Nå kan du hoppe om bord, ropte jeg og begynte å rygge. NEI! Den første tabben var et faktum. I neste sekund ropte jeg en kontraordre, men da var min bror om bord.

– Hopp på land igjen, jeg har glemt å løse båten bak.

Neste tabbe skulle komme snart. Etter å ha tøffet en fem minutter øst med bakvind og sidevind, ba jeg min bror om å overta roret og vende opp mot vinden mens jeg heiste seilene. Ved hjelp av Julian klarte jeg å dra opp begge og feste fallene og dra skjøtene (tauene til forseilet) til cockpiten. Neste tabbe kunne blitt fatal. Men først løsnet jeg bommen midt i sundet og seilet svingte over til siden. Vi var klare til seilas, men nå var jeg usikker på alt. Hva nå? Hvilken side skulle vi slå om på, og hvordan instruere min bror? Vi vendte rundt, og tabbe nummer to ble et faktum:

Bommen hvinte forbi der jeg like godt kunne hatt hodet, jeg hadde helt glemt den. Men slapp unna med en tomme. Gud reddet meg, tenkte jeg. Jeg ba nemlig før vi dro, fikk inntrykk av at vi bare burde hatt forseilet oppe, men trodde jeg hørte feil. Gud reddet meg, tross min ulydighet, tenkte jeg i min forvirring. Men nå var begge seilene oppe og forseilet blafret i hytt og pine, vi fikk til en slags krysning, ja, to ganger slo vi om, egentlig klarte min bror seg bra, men det er ikke så lett i begynnelsen, og jeg slo om for langsomt og han dro inn for langsomt, noe som resulterte i at medvinden slo forseilet mot forstaget og det store seilet brettet seg og ville ingen vei, tabbe nummer tre var et faktum, den mest avgjørende tabben for "seilturen" Jeg krøp frem lavere enn lavt for ikke å få en slengbom i profilen og fikk løs forseilet, uten å vite at dette beredte for tabbe nummer fire.

Vi klarte enda ikke å svinge ut forseilet, – hva faen, ropte jeg i øret på min bror, da så jeg årsaken, trodde jeg: Det som jeg sa vi IKKE måtte gjøre (ved siden av å få bommen i hodet) – det hadde jeg gjort: trukket skjøtet innenfor det ene vantet (vaieren til masten på siden av båten) jeg tredde skjøtet på nytt – men denne tabbe nummer fem, var ikke hovedproblemet, tabbe nummer tre og fire var det. Jeg ropte:

– Nå slår vi om.

Men forseilet var like midt på og like motvillig. Endelig så jeg årsaken til all faenskapen.

Skjøtene, både det røde og det grønne, de hadde surret seg rundt staget under den blafrende genovaen. Jeg måtte frem og ta ned hele seilet. Det var ikke lett, det var som å sloss med en vanvittig som skulle inni en tvangstrøye, en diger pasient, en kjempe. Jeg omfavnet genovaen og fikk et kutt i lillefingeren og et i tommelen, mens seilet brølte i øret mitt med sin blafrende stemme og prøvde å hive meg over bord. Jeg fikk samlet det opp, og ned i luken, etter å ha surret løs skjøtene. Før dette, mens det mot alle solemerker og værvarslinger begynte å pøsregne, spurte jeg min bror om vi skulle ta seglet opp eller bare dra hjem, været var jo ikke det beste.

– Det holder for meg, sa han og smilte velvillig, – vi har jo fått en forsmak på seiling.

Mens regnet hamret ned tøffet vi hjem – eller til båtens hjem, bryggeplassen, sommerhjemmet – og bandt den perfekt på alle bauer og kanter. Jeg hadde vel ikke behøvd å ta ned den digre genovaen for å få opp surringen, kunne bare ha dradd begge skjøtene ut og viklet dem riktig vei under det ville seglet, men det hadde vært tungt. Det som skjedde var at tabbe tre, at vi slo for langsomt om, ført til at forseglet surret skjøtene og tabbe fire fullbrakte det hele, jeg brettet seilet ut til feil side, eller noe slikt. Jeg kjørte hjem, stakk nøkkelen i låsen, kikket ned – og da så jeg det.

Jeg hadde på meg to forskjellige sko.