De siste dagene i landet. Del 1. Selvportrettet maler seg selv

Alt som hadde vært i de fire måneden i Århus samlet seg i et punkt:

Avreisen.

Ved skoleslutten i julen kom Trine, for å hjelpe meg å flytte på sakene eller meg. Når jeg tenker på 80-tallet tenker jeg først på henne, liten, lange ben, brede høye rette skuldre, permanenthår, fugleaktige raske bevegelser. Et langbord var duket i klasserommet, kunstholdet var samlet med vin og mat, jeg og Trine satt på en benk ved malelæreren, Ole Dausell, han som fikk en aldri så liten plass i mitt hjerte av en helt spesiell grunn. Det skjedde uken før Trine kom:

Den siste oppgaven på skolen var å male et selvportrett, det var svenneprøven. Dausell holdt en liten appell som jeg ikke husker – før vi slapp løs på oss selv – men han kan ha sagt noe slikt, den unge og gamle filosof: 

    – Kan du male deg selv, så kan du male alt, for du er alt. Og skal du lære å male alt, så er det et blindspor å male alt, du skal begynne med deg selv … eller nei, fanden, begynn med croquis, begynne med din venner, men slutt så, slutt mens leken er god – og ta fatt på deg selv, ditt portrett, dine øynes farge, din skalles form, ditt hårs uttrykk, ditt blikks tekstur …. Han bukket høytidelig og vi satte i gang.

Selvportrettet – Van Gogh med pipen og øret, Munch med knokkelarm og vond finger, alle mine helter var mestere i å male seg selv; deres selvportrett var mer enn de var i levende live, i livet var de skygger, maleriet var deres fotspor, deres avtrykk i verden, i tiden, et fotspor på veien som gikk videre etter deres korte liv. Jeg var enig med Ole på min egen måte; satte du ikke et avtrykk av deg selv var du ingenting. Det stod med andre ord om livet, ja, mer; det gjaldt tiden etterpå, om jeg kunne leve videre etter at kroppen som malte bildet, var ute av bildet. Er det ikke slik i poesi og prosa også, tenkte jeg og skrev jeg i min store bok, forfattere som ikke kan skrive om seg selv, som bare skiver om andre, de skriver om ingen, de etterlater seg ikke mer enn arket de skriver på.

Jeg stod under takvinduet; den evig-grå danske stirret inn, den var fri for regn. Jeg malte på en brun plate, som resten av flokken som jeg nesten var – men aldri kunne bli – en del av; den flokken ekskluderte meg, dog ikke av ond vilje, men fordi, fordi hva … Fordi jeg ikke var dansk, så enkelt, jeg snakket nesten like sykt som de man snakket engelsk til – de dumme svenskene.

Vi stod der og skulle male oss selv. Det sier mest om meg at jeg bare husker ét bilde. Mitt eget. Jeg stod med finerplaten og et speil og malte det jeg så, ikke det jeg så, brukte teknikken med å male inn den fargen jeg så for mitt indre øye ved siden av den forrige – og jeg som alltid bommet når jeg malte, jeg traff. Den nye teknikken tok fra meg ansvaret, jeg skulle bare følge den.

Alt gikk bra, og jeg stod der og var ferdig – med et MALERI! Ole Dausell kom bort med sin tette skikkelse, som likevel hadde noe fjærlett over seg, det føltes som om han kunne fly ut av takvinduet:

– Se her alle sammen.

Klassen så opp fra sine skeive rare ansikter med penselstrøk i alle kjente og ukjente farger.

– Se på lyset, det skapes på nytt i bildet, og … Ole løftet fingeren, – se på det blikket, se hva det ser, det ser på deg, det ser på seg selv, det er alt og ser på alt. Dausell hev de korte armene rundt seg. – Han har truffet en nerve.

Ja, ganske nøyaktig det sa han, og derfor – når jeg hadde jobbet meg gjennom en forakt til han som kunne like noe av mitt – fikk han en plass i mitt hjerte. Ved langbordet med alle samlet for siste gang, sa han det jeg alltid hadde ønsket å høre, ikke til meg – men til Trine:

– Det der siste bildet hans, det var for fanden genialt.

Og der og da røpet Trine en av grunnene til at jeg følte meg trykket av forholdet og dro hit.

– Nei, det er ikke noe genialt i det, sa hun, som for å stadfeste en sannhet, som om hun satt på alle svarene, eller mer som om hun var en representant for en kollektiv sannhet. Og det var hun jo.

– Men han lignet da en indianer på sitt portrett, Dausell lød spakere nå. Han snudde seg og begynte å konversere med den norske, hun som snakket tvungent bergenskdansk og ikke kunne tegne, jeg følte meg flat: – Du trenger et år til, sa Ole til min medelev, – men etter den tid, står alle muligheter åpne, om ikke i maleri, så i tekstil, jeg har sett dine … kreasjoner ... de er … hva skal jeg si …

Og det var siste gang jeg talte med Dausell, som underviste oss på sin langsomme, men raske måte … rask fordi han gikk rett til poenget, den gode læreren som lot oss tegne og male til musikk om morgenen og hadde et hjerte og ikke en linjal.

Nå tenker jeg at Trine kanskje hadde rett. Men hun trengte ikke å si det. Jo, hun trengte det. For å holde meg på plass. Jeg ble så alt for lett oppblåst av oppmuntring og kunne sveve bort som en ballong, kunne rømme landet.

Fortsetter neste uke.