Skifte kjønn ... og alder? Del 2

Forflyttet meg til Kaffebrenneriet bak Stortinget, står ved vinduet og leser på laptoppen:

Klassekampen har gått gjennom 2018-katalogene til de fem største skjønnlitterære forlagene i Norge: Aschehoug, Gyldendal, Oktober, Cappelen Damm og Samlaget. I tillegg har vi tatt med datterforlagene Tiden, Kolon og Flamme. Opptellingen viser at 31 forfattere har debutert på disse forlagene i år, og at hele 23 av dem er kvinner. Flest debutanter har Cappelen Damm – sju stykker. Samtlige er kvinner.


Ingeri Engelstad er forlagssjef i Oktober, som bare presenterte én mannlig forfatterdebutant i 2018. Hun forteller at hun flere ganger har lurt på hvor det blir av stemmene til de unge, mannlige forfatterne.


Oktober har gått fra å ha to kvinnelige forfattere i stallen på 1980-tallet – Tove Nilsen og Mari Osmundsen – til ofte bare å ha kvinnelige debutanter.


– Man mister jo fortellinger om verden fortolket fra en ung manns synsvinkel. Akkurat dét perspektivet savner jeg, sier Engelstad.


Hva ville man tenkt hvis en mannlig forlagssjef som bare gir ut menn sa det samme: Jeg savner den unge kvinnens synsvinkel. Ser hun ikke hva hun signaliserer? Hun ville sett det hvis det kom fra en mann.
Nei, jeg får gjøre som de gjorde før i tiden, bare omvendt, ta et kvinnenavn når jeg sender til forlag.


– At det jevner seg ut, er positivt. Vi vil jo at litteraturen skal kunne speile verden og samfunnet. Derfor burde det heller ikke være et mål i seg selv at det skal være en overvekt kvinner, sier Engelstad.


Jevner seg ut? Nei, uansett hvem som får makt, så passer de på sine. Når et forlag bare gir ut damer, så må det vel ringe en klokke. Dameforlag. Ærlig talt; menn er ikke dårligere. Kanskje man bare må sende inn til det snur. Poenget er; har man nok år å gå på? Jeg mener om man er 45-50-60-70.

Enkelte forlag som Flamme og Tiden har en overvekt av mannlige debutanter, og hvem er det som er redaktører der?

To menn i Flamme.


Jeg sjekker Tiden:


Tre redaktører og to av dem er menn, i tillegg er forlagssjefen mann.


Dette sier jo alt. Den kvinnelige redaktøren i Tiden hadde dessuten et jeg-vet-ikke-hva-syns-du-utrykk. Så hun kan de vel styre hvor de vil. Den yngste virket ikke helt fokusert, og sjefen virket kald og ikke til å rokke ut av et A4-syn. Den tredje hadde også et sementert A4-blikk. Jeg tolker dem i forhold til hvordan de ville likt det jeg skriver, så jeg er nok overkritisk og ser ikke alle deres gode egenskaper. Damen så ut som om hun likte lette, ordinære Fantasy-bøker for ungdom og barn. At hun så snill ut, hjelper ikke meg. Håper jeg tar feil, og at jeg får bevist det når jeg sender manus. Da vil jeg be alle fire om unnskyldning. Ja, jeg mener det. Det er ikke mye man kan tolke fra et flatt foto.

Bestilte en dobbel espresso – en ekstra sylinder for å klarne tankene. Ja, dette er virkelig noe annet enn kaffen i Arendal. Burde jeg flytte tilbake? Tanken er så vill at det krible i brystet. Oppleve ensomheten på ny, og i tillegg, 10 år eldre … men bedre kaffe …

OK, hvordan skal menn, spesielt de over 50, gripe saken an? Jeg klør meg i hodet. Det eneste som kommer er dette:

Du trodde at du ved å skrive deg bedre og bedre, ville forbedre oddsen, du trodde at du ved å sende og sende, ville øke sjansen. Men så viser det seg at det ikke holder.

Du må være dame. Og ikke nok med det: Ung dame.


Du er blitt en del av det svake kjønn. Jævla kvinnesjåvinister! Ned med kvinnesvina, maktsvina! Ha-ha. Nei, så ille er det ikke … er det ikke?

Etter å ha redigert journalen, og gjort den om til en atypisk novelle, fikk jeg ikke sove. Gikk inn til laptopen på mitt støvete skriverom. Bitter smak av sovetablett i munnen, svie i mellomgulvet. Lyset fra skjermen stakk i øynene ... jeg myste som en rotte i en lab:

– Hva er det riktig å slå opp på? spurte jeg ut i luften.


– Stephen King, hvisket luften tilbake, jo, det føltes slik, jeg hørte det i brystet.


Så jeg slo opp på Stephen King, advice:


1. Skriv til deg selv, senere bekymre deg over publikum. Du skriver en historie til deg selv, når du går gjennom den, tar du ut alt som ikke er historien.

    Så glem alder og kjønn, glem alle skrankene, det er deg og skrivingen først og fremst. Deg og din beste venn. Ikke la dem gjøre din skriving til en fiende.