Spennende opptak av seilbåten
21.9. kl. 12.17. Nå truer Putin med atombomber igjen. Ja, det er en festlig verden å leve i du, det går jo bare rett vest, hvor fjernt er ikke dette, hvor innlysende er det ikke at det er fullstendig sykt. Selv en høyere norsk offiser fikk et skremt drag over øynene når spørsmålet kom – hva med Putins trusler mot resten av verden? Javel, det var tidskoloritten, "jeg dreper alle i hele verden, og alt er deres skyld," men nå til saken:
Vi dro nemlig for å få løftet opp båten på Østerå marina ved Tvedestrand. Køer av båter lå i vannet, mange var tatt opp og stod på skjelvende ben av metall og tre. Over masteskogen slikket solen på en iskremsky, himmelen ble blåere – men en vibrerende usikkerhet hvilte over området.
Jeg så meg rundt, en gruppe menn nærmet seg i det fjerne. Var vi i fiendeland? Merkelig. Vi gikk mot den samlede flokken. Og jeg fikk bekreftet min mistanke:
Det viste seg at avtalen med Berg i styret ikke gjaldt, vi måtte bare dra hjem var ordlyden – full inntaksstopp. Men det stod ikke på siden deres. Det stod inntaksstopp for båter over 25 fot.
K begynte som vanlig samtalen og så hang jeg meg på og kom med vektige innspill.
– Vi har seilt helt fra Arendal, sa jeg, – Berg sa det var helt greit, jeg har holdt kontakt med han i to uker.
– Hvor er han nå? sa K.
– Han ligger vel hjemme og sover, sa midtpunktet med papirer i hendene, – han gjør som regel det.
Ok, tenkte jeg, her var det splittelse.
Gruppen på eldre menn og en middelaldrende-pluss summet seg litt. En spurte:
– Hvilken båt er deres? Jeg pekte gjennom alle båtene som skjulte vår og sa:
– Å det er den lille Accenten på knappe 25 fot. (26, 5, men det kunne jeg ikke si). Det ble mye frem og tilbake og så sa en, – ja, vi får se om vi kan presse den inn helt til sist. Vi fikk anvist en plass i periferien. De skrittet opp 25 fot, 7,5 meter. – Det blir for langt, sa en. – Nei, det kan vel gå, nølte en annen, jeg kunne jo ikke si at vår var over 8 meter.
– Hvor mange båter er det som skal opp? sa jeg.
– Tjue sa den strenge herren med papirene; han virket morsk, skikkelsen var tynn og vaktsom, ansiktet fikk bulker og buler i takt med humøret. – Dere er vel medlemmer, sa han og snudde seg brått. Jeg nølte, sa, – jada, så på K, var det ikke noen problemer med akkurat det?
– Jo, jo, sa K, – men vi har ikke fått regningen.
– Å den kommer nok, sa den yngste og stemningen lettet, solen slikket bort en sky formet som et djevelhode.
– Jeg kom ikke inn på siden til Seilforeningen, hvisket K, – men jeg ble medlem i Motorbåtforingen.
– Tjue båter? sa jeg, også jeg som trodde det var ti. Etter hvert, aner ikke hvordan, ble det førti, den ene mer langstrakt og høy enn den andre.
Vi lå og satt i båten vår. Det luktet båtbensin, grunn sjø og gjennomtrukne brygger. Timene gikk. Jeg skrev i takt med de vuggende speilbildene som slo knuter på båten, vondt å skrive i den rosa Lamyboken og resultatet ble dårlig, Rohdia-papiret (i de svarte, billig utseende spiralblokkene) var bedre. En rar knirking i flytebryggen fikk meg til å løfte hodet.
Der kom han, oppmannen. Det betydde kun én ting, gjorde det ikke? Han virket i bedre humør nå. Han begynte å skjelve på hendene tidligere, da truckføreren sa at vi kanskje, altså bare kanskje, kunne komme mellom to av båtene på listen, oppmannen vendte seg mot K, du skal ikke tro du kan flørte deg til fordeler fordi du er dame, sa han. Jeg flørter ikke, sa K. Han ga henne et skulende blikk. Men det var da, nå var han mer i balanse, trodde jeg.
– Gjør dere klare, sa han, – kjør bort dit og still dere bak den båten, det må skje FORT.
Men så ville jo ikke motoren starte, ikke engang en dødsralling, bare en vag hvesing var å høre. – Er det … jeg skjønte ikke hva han sa, noe med glødetenning eller noe helt annet, så kom han med flere utsagn, som K dementerte etter hvert som hun prøvde dem ut i motorrommet i baugen. – Den der er jo helt død, sa han og rette seg med en krasende lyd.
– Nei da, den pleier å bruke et minutt eller to, sa jeg.
– Men det er jo ikke liv i den, den der kan du gi opp.
– Den starter nok etter hvert, sa jeg, han ristet på hodet og gikk, etter en tre-minutters tid startet motoren som om den ikke skulle ha gjort annet i hele sitt liv.
