14.3. kl. 10.55. Ja, i dag blir det første dag alene på en
stund. Ikke siden K var i Mosjøen sist. Nå er hun i Fredrikstad og skal jobbe
der hele uken. Mens jeg skal trene på å skrive det jeg har lyst til.
Men hva om det du
har lyst til hindrer deg i å gjøre det
du vil?
Et spennende
spørsmål. Hva vil jeg? Altså akkurat nå vil jeg skrive om 90-tallet, få inn de
siste avsnittene i det manuset. Helst med dialoger. Og etter det har jeg lyst
til å begynne å skrive en historie. Eller lyst? Jeg har lyst, på en måte, men
er det et fordekt vil? For hvor lyst
har jeg her og nå til å skrive en historie med dialoger og alt mulig? null
lyst. Så der er vi inne i VIL-land. Ok, så sier vi det da. Det jeg vil, det er
å skrive om 90-tallet, og etter det, en fiktiv historie som vil ta et halvt år til. Og så? Fins det litt
lyst i de Vil-prosjektene? Og hvordan kan man finne steder med lyst i Vil?
Glem hva verden
vil ha, glem hva som er riktig å følge, glem hvordan en roman skal skrives eller
hva du må skrive for å nå ut.
Ja, altså først, hva har du lyst til? Det er
vel ganske enkelt å stå her og skrive som nå, men fortsetter du slik, kan det fort gi en tomhet, som når du ser for mye på sport, du liker
å se på det, men det gir deg ikke noe, er det slik? Kanskje, kanskje ikke. Alt
jeg vet til nå, er at jeg har mest lyst til å stå slik og skrive det som faller seg,
særlig liker jeg å skrive om min egen misere, hvor dårlig det går, og hvor
umulig den litterære omverdenen er, ja, det kan jeg knapt vente med å skrive om.
Men så er det hva jeg har lyst til i det jeg VIL. Er
det noe steder i disse VIL-prosjektene der det gløder en gnist, lyser en lyst?
Ja, skal vi se. Hvis jeg nå skulle skrive en
historie som var nærmest lysten, skulle jeg bare skrive slik som dette? Og så
da? En viss handling og dialog? Hvordan få lyst til dialogene? Bare legge litt
kjøtt på tankene? Jeg vet ikke, jeg stopper, det merker jeg.
Med fortidsskrivingen
er det enklere. Der er det bare å lete etter stemninger på nittitallet. Men det
er ikke bare, for jeg fant ikke noen,
og begynte å skrive utover dette. Jeg fortynnet det jeg ville skrive til betraktninger. Men
det kan jeg gjøre. Det er greit. Det man vil må ikke bli så sterkt at det ikke
gir kanaler ut for lysten.
Så ja, gjør det du vil. Men la det være porøst i
kantene – så det er veier ut for det du har lyst til.
Lyst er også en
vilje, en dypere vilje. Og vilje det kan være forstenet lyst. Lyst som hoper
seg opp, som forkalkninger i en åre, så pass deg for den, pass deg for viljen.
Ja, lyst som flyter fritt kan på et punkt stivne og bli blokkeringer,
lysten som var, stenger for lysten
som er. Du har kanskje prøvd å organiser lysten, få den inn i en timeplan, et skjema, du har rasjonalisert den - dette vil verden ha, dette er en roman - og langsomt
stivner lysten i en form som heter Vilje.
Så
poenget er å gå ut av det, glemme hva som er en roman, glemme hva verden vil
ha, glemme det å skrive en roman i det hele tatt, bare skrive og se hva det
blir, glemme at det finnes en verden der ute, den er her inne, verden er i det du
skriver, og dikteres av det, ikke omvendt.
