Påskens hviskende stemme, er det lyden av en stein som suser forbi?Den første?

17. 4. Kl. 11. 43. Grått ute, det har regnet igjen, skjærtorsdag, en egen nedtonethet, fuglene får liksom ikke lydene helt frem som om de kvitret i hard sirup, ja, i stein, kloden er også en stein, som kastes rundt og rundt, kastes uten å treffe, hva kastes den mot, hva ble den kastet mot, hvem kastet den? For å knuse et vindu? I Guds store sorte glitrende hus? Uansett så er det lenge siden, og ingen vet hva som startet det hele, dette rundkastet, som vi etterhvert har blitt med på. En hin- og rückfart uten pause. Og jeg står her midt i det, og ser ut vinduet, før ante de null om dette, at kloden føk rundt i ring, uten mål og mening, eller har den det, klodens ville kast?

Og for snart 2000 år siden, skal en ung mann ha blitt korsfestet på steinen. Og derfor er fuglene så stille i dag? Nei, neppe det siste. Det første er mulig, og om det ikke er sant, så er det likevel sant, Kristusbevisstheten har sin rot i historien om korset. Og Kristus finnes uansett ikke her på jorden, så det gjør ingen forskjell om han var her eller ikke, det er ikke den fysiske skikkelsen som teller, det er bevisstheten han representer, og den er her nå.

Hvordan merker man den?

Jeg vet ikke, jo, den er i hvert menneske som lider, som blir undertrykt, som blir urettferdig behandlet, som har syndet og blir utstøtt, som har myrdet og som angrer. Kristus bor i synderen, i håpet, i hjertets anger.

Kristus bor i den første stenen. Den ingen kan løfte.