Fra s 40-41 av Romanlegemet, hovedpersonen stanses av politiet

Den yngste av de to mennene griper Trano i armen: – Skal vi bure han inn, boss, eller gi han til hentepolitiet? Han kaster på sveisen. Speiler seg liksom i alt rundt, en gravemaskin, et hull foran jernbanen, en pike som går forbi.

– Dette er min assistent, Mann, hvisker den eldre, høy, med lys, loslitt frakk. Stemmen er så lav at Trano må bøye seg frem. Men da trekker den høye seg bakover, armene henger. – Ikke rør han. Den yngre slipper. – Her ser du min, vis meg din. Den høye løfter et politiskilt. – Inspektør Ingemann til tjeneste.

Trano leter i lommene etter beviset på at han finnes. Han finner det ikke. Han ser rundt seg, har de våpen? selvsagt, men tør de skyte her? Da har han det i hånden. Passet. Hvor kom det fra? Han rekker det til Ingemann som nikker til sin assis-tent. Mann tar i mot og begynner å bla.

– Vi har hørt du menger deg med hekser, hvisker Ingemann.

– Feil, sier Trano.

– Du liker å oppholde deg nær rovmord.

– Feil.

Mistenkte skjelver på hendene, ser Ingo Ingemann. Han tar frem blokken og noterer seg dette, hele personen skjelver, ved nærmere inspeksjon – men umerkelig raskt for et utrent øye. Han noter seg dette.

Assistenten gir passet tilbake, blunker til en sexy dame som smiler. Inspektøren noterer seg det også, en sorg stikker til i brystet, en lyst til å la noen få unngjelde.

– Vi mente det var best å gripe inn nå, hvisker Ingemann, Roman Trano hører visst ikke, han må gjenta, Trano bøyer seg frem. Inspektøren noterer i blokken med fjærlett penn:

En naken flekk i hodet på mistenkte etter et sår, eller verre, et inngrep. Håret er tykt og lyst. Han lukter litt beskt. Frykt. Pene hårløse hender med tydelige årer, men neglene er ødelagte, og ringfingeren er misdannet, og den ringen, motbydelig, vokst inn i fingeren, hmm, den skulle han gjerne tatt en kikk på. Men han kvier seg. Ville ikke likt å måtte ta på den bleke hånden, enn si, kjenne på flekken i hodet, men det må han kanskje, ja, det MÅ han kanskje. Sjefen kan kreve det. Ja, sjefen kan utmerket godt kreve det, spor, avtrykk, inntrykk, arrhud – sjefen var en hund på det. Han må muligens tvinge Trano ned på kne og be Mann om å holde, mens han, Ingo, saumfarer hodet på krapylet, men ikke nå, nei, nei, ikke nå, for alt i ham skriker NEI! og kreker seg i vemmelse. Det er noe med den mannen han ikke klarer.

– Bare ta toget, hvisker Ingo Ingemann, – det var det jeg ville si. Vi vil du skal merke, at alt, selv transportsystemet, er vegger i et fengsel. Ingemann er fornøyd med det stikket, han noterer seg det. Han lar en pause ta seg god plass, der foran hovedbanen, før han vifter med hånden og hvisker de magiske ordene: – Kom deg vekk.

Ingemann følger mistenkte med øynene mens han går bort fra stasjonsområdet. Men han kommer tilbake, mmm, det er Ingemann sikker på.

På kontoret blar Ingo langsomt i notatene fra skygningen av dette utøyet, fingrene berører knapt papiret … Kjennetegnene, kan de tyde på besettelse av en demon? Lyst hår, kinnskjegg. En tynn lys frakk med høye kraver. Litt fremoverlutet gange, liksom trukket mot noe. Litt under middels eller middels høy, tar seg ofte til hodet som etter et gammelt sår. Setter seg av og til på huk og hviler, summer seg, puster ut. Blå øyne, som fort blir store og redde. Hvor i dette ligger demonen. I ganglaget? Kan den eventuelle demonen være smittsom? Neppe … Han roper på en kopp kaffe. Men sekretæren hører jo ikke den lave stemmen. Noen burde få svi. Han knekker en blyant, lyden gjør vondt dypt, dypt inne, redd for at noe er brukket, slår det vekk, roper igjen. Stille i gangene. Ingemann ser i den sirlige avtaleboken, berører den knapt. Tid for en verre nøtt:

Doktor Brock og Fattigsykehuset.

    Å som han vemmes av krøplinger. Og sykehus, det er det ekleste han vet.