Summer almost gone
Jeg tenker på hvordan OP mistet alt,
jobben, vennene, huset, pengene, og til slutt verden.
Hvem kunne ant det
sommeren 94
sommeren for foto
sommeren da jeg la 12 år med
maling, tegning, motgang bak meg.
Men det visste jeg ikke da.
Jeg var bare forelsket i det som hang
rundt halsen min.
To år før rømte jeg småbyen
for å bli stor kunstner i
storbyen.
Nå var jeg tilbake på ferie
og det jeg holdt i hendene
og fiklet med
og siktet med –
det var et kamera.
Jeg og Bjørn dro med OPs jolle
for å bade og snorkle.
Men jeg var i et sort humør
som ikke kledde
solen,
for solen stekte og solen fikk svetten til å sprette.
Men en katastrofe hadde inntruffet.
Det gjaldt det min lille verden spant omkring,
det gjaldt mitt tredje øye:
Et Olympus Zuiko 50 mm, 1,8.
Jeg hadde sprayet glasset med
min mors brillepuss, eliksiren trengte inn og la frontlinsen i tåke.
Jeg så gjennom et stærblindt øye – og fra da
ble sommeren i Arendal begravd
i en seig dis.
Kun to bilder husker jeg:
Et fra båten.
Bjørn sitter lent over rekka
og stotrer
og fekter verden inn i sitt bilde –
en dynamo som trekker strøm fra selve den råtne havneluften.
Ole Petter holder i styrepinnen til
Yamaha-motoren,
spinklere enn jeg husker ham.
Men han har heist sitt rolige halvsmil.
Et moderne Mona Lisa-smil.
Et smil, et fjell midt i vinden.
Et smil fra en årvåkenhet, som du ble dradd inn i.
På dette bildet er smilet mer
utfordrende og lekent.
Men både han og Bjørn, er sterkt preget av min mors brillerens.
Tåken gjør dem
til spøkelser,
til noe drømt og tapt.
Det andre bildet er av Bjørn
i en skjorte som kunne vært klattet
på med samme tusjen som
portrettet han holder –
en tegning av ham fra min hånd.
Øynene er gnidd utover av
de ørsmå dråpene i frontlinsen.
Bjørn som holder og
Bjørn på tegningen,
de stirrer utsmurt inni hverandre
som om deres to skapere
– verden og jeg – bare var mørke.
De dykket og snorklet, men jeg satt mellom
steinene
og gned og gned på
frontglasset som for å lokke ut
en ånd, friksjonen og varmen skjøv
tåken bort fra sentrum, jeg rakk å ta ét disig bilde,
før glasset grodde igjen.
OP stupte fra den høyeste klippen,
ett med luften,
ett med havet,
men det var alltid to deler som kjempet i ham,
en som ville bort fra oss
en som ville bli,
en som ville ut i solen,
en som ville inn.
Inn til gløden brystet.
Han brøt det salte vannet til han ble borte.
En skarp lukt av tang traff meg.
Tusen år før galskapen,
tusen år før en liten edderkopp infiserte ham.