De første dagene med The Obstacle is the Way

Notater til The Obstacle is the Way, Ryan Holidays bok basert på stoikeren Marcus Aurelius. 

1. notatdag på The Obstacle is the way

Om jeg skal følge Steve Jobs som Holiday skriver om i boken (ha, ha, jobs og holiday) så kan jeg kjøre opp en umulig tidslimit – en limit som jeg MÅ holde, fordi ordet umulig ikke skal finnes, liksom. I følge det systemet så kan jeg bestemme meg for å gi ut en bok i april og jobbe dag og natt mot det. Jeg må også rekke å søke innkjøpsordningen, men det ville vel ikke en som Jobs giddet, etter så mange avslag som jeg fikk, han ville sett tendensen, han ville heller fokusert på det som var positivt.

Jeg leser mer i Stoikerboken.

Akkurat nå skriver Holiday at jeg må ut av sløvheten, han begynner å rope nå:

– UT AV STARTGROPA UT AV SENGA! Han blotter det militante i seg, røper at han er en soldat in spe, han ville elsket å spradet foran en rekke og skreket den i ansiktet, det kan jeg se på ham.

– FAMLER DU RUNDT PÅ NETTET I STEDET FOR Å SPURTE MOT MÅLET, DA HAR DU INGEN GRUNN TIL Å KLAGE, sier han. – HEI! LØPER DU IKKE, SPURTER DU IKKE? DA HOPER MOTGANGEN SEG OPP. DET ER FLERE OM BENET, GUTT, DU MÅ TIDLIG OPP, DET ER ET ROTTERACE DET HER, etc. etc.

Holiday kommer ikke med klare eksempler på feil handling, eller på hva som må gjøres. Men han ymter om å stå opp tidligere, skru av alt som kan forstyrre, jobbe dedikert, ikke fem timer, men 10, og samtidig holde seg i form, ta en joggetur, og i tillegg ha kvalitetstid med barn og kone på lørdag.

2. notatdag

Vel, sist så skrev jeg at Holyday begynte å brøle, stod der som en sersjant og skrek så hårstrå reiste seg på hodet hans. Og rekken med menige stod stiv og ventet på at kapittelet skulle gå over.

Og i neste kapittel og de deretter … jeg vet ikke, forfatteren prater om Edison-typer, de som aldri gir seg, de som tester og tester og tester, de som prøver alt fra det sannsynlige til det totalt umulige, de som feiler så mange vekslende ganger at det til sist går. I samme åndedrag snakket han om kunsten å justere sitt produkt etter markedet; en vare produseres og vises til et mindre publikum, en syretest, det gruppen ikke liker byttes ut og varen gis til en ny gruppe, helt til det sitter.

Men kan det brukes i kunst? Om ingen vil ha det du skriver, da skriver du noe helt annet, og får bom, du prøver igjen, ny skrivemåte, stadig nei fra forlag osv. til du får et ja, en uttalelse?

For en forfatter eller en maler eller en musiker som ikke vil være kommersiell, så blir den metoden et tveegget sverd.

Men kan man ikke bruke deler av metoden? Om en forfatter sender ut manus og de blir blankt refusert, vel, da forstår han at det kan være utallige grunner; det er mange om benet, han er ikke ung nok, eller for ung, for mye fantasi og metaforer og ord, for mye riksmål, eller det motsatte. Men han vet ikke hva som felte ham. Han kan da velge å skrive på en annen måte, ikke av tvang, men fordi det er naturlig, så han slutter å sende krim eller Fantasy eller Horror, slutter å sende hva han enn skriver, han sender for eksempel tekster fra sitt eget liv, han venter med spenning, han tvinner tommeltotter, til det samme skjer, ingen respons, og da tenker han, da er det dokumentert empirisk, det er ikke kun sjangeren de misliker, det er mer. Så har jeg lært det, tenker han, i følge den stoiske boken, da har jeg kommet meg videre.

Men så, hva gjør han ut i fra det? Han har prøvd i to-tre forskjellige sjangere, han har fått den samme responsen. Dog har han lært av det, for han har ikke gjort det samme.

Hva gjør jeg nå? spør han boken. Altså, om jeg ikke vil bli en som snur kappen etter vinden.

Hadde forlagene vært som naturlovene, kunne han gjort som Edison fortsatt å prøve til det klikket på plass. Men forlagslovene er ustadige saker, de kan man ikke basere så mange eksperimenter på. Men noen? Ja, selvsagt, noen. Som dette med å prøve en ny sjanger, om den appellerer til din muse. Gjerne en sjanger du har trening i.

– Så hva gjør jeg når jeg er kommet så langt? spør leseren boken.

– Gå inn i selve prosessen, sier kanskje boken. – Gjør skrivingen bedre et lite skritt av gangen. Prosessen ikke målet, sier boken.

­ – Ja, det er jeg kommet til nå, sier leseren. – Det med å konse på de små avstander, fra a til b, ikke fra a til å, eller som i håndball, gå for et mål av gangen.

– Ikke sant, sier muligens boken. ­– Vær der du er. Der er du – når du spinner rundt og rundt i en bil på vei mot en betongvegg, der er du – når du er alene med keeper i en fotballkamp og blir helt rolig, der er du.