Tanker om snø og Per Petterson mens jeg ser ut av vinduet

6.4. kl. 11.36. 

Ute faller snøfnuggene spredd men sikkert. Snøen faller litt som bevegelsen til en luftig  uro. Men nå varier den i hast og retning. Lenger bak skyter den fart, nærmere veggen går den langsommere, og nå har den nesten helt stanset, før den gyver på igjen. Den begynner kladeis for kladeis å legge seg på bordet vi henter hos Adrian, det med en glassoverflate som minner om en fingertupp som har vært lenge i vann. For å overdrive litt.

Nå faller snøen som om tiden stanser.

Nå faller den tettere med tyngre snøfiller. Det snør virkelig nå, og vi er snart ferdig med første uke i April.

Hva mer skrive? Hva leser jeg? Per Pettersons Mitt Abruzzo. Journal 29.1–18.7.2021.

Et merkelig sammentreff i dag:

Jeg skrev at jeg fikk en rød reiseskrivemaskin av min mor som ung, og så leser jeg at han også hadde en rød reiseskrivemaskin, hans mor kjøpte den, ikke til han, men han overtok den, et av de få bildene i boken var av ham som 15 med stort krøllete hår og tynne armer over maskinen, en Olivetti, min var en Underwood. Han skrev enda mer som tangerte det jeg skrev, men jeg husker det ikke nå. Eller var det Linn Ullmann i lydboken jeg hører, Jente 1983? Den romanen er en krets med møll som stanger rundt en liten pære. Pæren er en viss A.

Ja, det at Petterson skriver en dagbok, mye på samme måte som meg, gir jo en åpning for at det kan være like greit å skrive det som roman. Poenget er ikke hva du gjør, men hvordan. Men han bruker ord som en viktig bok, og reagerer når bare én kvinne er med i Oktobers serie om sine ikoniske forfattere. Han er politisk korrekt. Har vel ingen peiling på at de fleste som kommer inn på forlag nå er unge kvinner. At menn nesten ikke har en sjanse. Han lever antagelig litt i den tiden der kvinner virkelig trengte støtte i den litterære verden som var dominert av menn, nå er det mennene som trenger den samme støtten, og kvinner som skriver som menn. Han skriver mye bra, en dagbok kan være minst like underholdende som en roman.

Forsiden av Mitt Abruzzo er av en fugl med mange sterke farger i fjærene, problemet for den, er at den er død, da har ikke fjærene noen egentlig funksjon ut over det at de er like vakre som når de bar fuglen høyt og lavt. Hvorfor akkurat det forsidebildet? Ville han signalisere at han er en gammel ferdig forfatter - nå viser han bare fjærene, håndverket, skrivingen, uten noe liv og fortelling bak? Og så åpner man boken, den døde fuglen, og ser at det er motsatt? Er det det han prøver på?

Jeg ser ut vinduet. Oi da!

Hele bordet er dekket, og verandagulvet, bortsett fra et lite felt ved gelenderet. Det er et seriøst forsøk på en vinterscene midt i våren. Jeg hører en hikstende metallisk lyd av kjettinger i det fjerne, men det må være en tidsreise, så nedsnødd er det ikke blitt på 45 minutter, har jeg skrevet så lenge alt? da må jeg vel snart begynne på den historien jeg fikler med. Da er det bare et kvarter skrivetid igjen.

Han skrev best når han tenkte, ikke når han beskrev hva han gjorde, sa NRK-anmelderen, og det stemmer. Han gjør liksom ting - kjøre traktor, hesjer, slakter til og med - for å vise at han kan, at han kan leve opp til noen forventinger han innbiller seg at verden har til ham. Det - og opphenget i kvinnelige forfattere, og den enorme viktigheten han legger i hva anmeldere synes om det han skriver - har det med moren og lite anerkjennelse å gjøre? Eller noe annet. Det er et under at han klarer å skrive bøker på den langsomme selvkritisk måten han gjør, spesielt med ADHD under panseret. Da blir vel dagbokformen en befrielse.