Tanker rundt tiden og Linn Ullmanns, "Jente 1983"

8.4. kl. 11.16. Pføy som tiden flyr, jeg får tårer i øynene av farten. Nesten for jævlig som den flyr. At dagen blir kortere og kortere uansett årstid. At nettene blir stadig mer døde og drømmeløse. En måned tar bare noen dager. I forhold til når jeg var seks. Da så jeg et halvt år som uendelig. Jeg tenkte det. Stod i gummistøvler i forgangen. Snekkere holdt på i huset, lukten av sagflis og svette som jeg likte. Jeg ble venn med en snekker. Det har jeg skrevet om før. Men jeg kan skrive om det på ny og på ny.

Når jeg leser Linn Ullmanns, Jente 1983, ser jeg jo hvor forskjellige måter min og hennes bok er skrevet på. Hun kretser rundt en hendelse, gjentar den, surrer rundt den som en veps rundt et sår, en bie rundt et saftglass, en møll rundt en lampe, stanger spinner rundt i rommet og stanger igjen som en flue mot et vindu. Ok, ok, jeg skjønner hva du mener: En episode, en kjerne, repetering:

Tiden står stille rundt fem dager i Paris.

Alt det andre er bare en løpebane der hun fjerner seg for å og tar fart igjen og igjen uten å treffe planken.

Gjentagelsene hennes vipper og vipper mot det kjedelige. Det som er litt dumt er at hennes private liv i nåtid, som hun stadig kommer tilbake til, ikke fenger. Nåtiden er bak en avstand som er større enn den til Paris, har hun angst burde den komme bedre frem. Samme det, hun gjør det på sin måte. Og avstanden til nå kan bringe da nærmere.  

J-83 er en den eneste boken hennes som er bra, ikke veldig bra eller mindre bra. Den klart beste etter min mening er "De urolige."