Tilbaketuren, Bologna-München-Gardermoen

21.9. kl. 5.58. Flyet skal være i luften om 2 minutter. Men vi står stille. En kvinnestemme smeller i vei på tysk over anlegget. Min flyskrekk fløy gårsdagen til et mørkt sted. Nå sier kapteinen at tåken er økende og magen knuger seg ytterligere.

Kl. 7.15 Vi strammer musklene for å fly.

1 time og 15 min forsinket av tåken, men nå maler solen en oransje vegg på himmelen.

Leste litt om risikoen ved å fly:

10 ganger så stor sjanse for å bli truffet av lynet. Ja, å fly var det tryggeste du gjorde den dagen.

Solen legger seg oransjerosa på de lange grå murbygg. Mens vi ruller vitrer lyset. En susing, en hastende lyd, rotorene? Plastveggen blir oransjehvit når vi snur og stanser.

Vi er en lengdehopper før det lange spranget, viktig å treffe planken.

– Vi skulle vær i Tyskland nå, sier jeg.

– Mm, sier K.

Nå skyter vi fart. Rygger presses mot seterygger.

Vi svelger ut dotter. Flyet er på sitt bratteste, skymassene ligger øde under oss, himmelen er blek blå og på kryss og tvers med morkne skystriper. Et press i mellomgulvet. Men nå like mye utenfra som innenfra ...

K stilte mobilklokken på 3.55 i går kveld. Resepsjonisten sa vi måtte være på flyplassen 1 ½ time før. Jeg våknet, lå og stirrer opp i mørket. Det føltes som midnatt.

– Hvor mye er klokka?

Skjermen på mobilen tente opp opp det mysende ansiktet hennes. Lyset stakk i øyene ... – Kvart på fem, vi har gooood tid ...

– Nei, sa jeg. Man skulle vært på flyplassen, ikke i senga.

Vi pakket sammen på rekordtid, jeg håpet halvt at vi ikke skulle rekke det, men taxien kjørte fort og vi sjekket inn i god tid jeg. K mente det var et godt tegn at jeg våknet.

Under oss stikker grå fjellrekker etter himmelen. Tenker på dagbrudd og sandtak. Nå strekker massivet seg ut som ekte fjell, særlig fordi de fjerne toppene står hvite. Nede i dalene skimtes vortehus på grønne flekker. Vi er så høyt at vi ser gamle skitne snøfelter.

Alpene ligger bak oss, mer støvgrå enn forventet. Vi glir over grønne åslandskap, mer fantastisk føles det her; med det grønne og bebodde, og det bratte fjellmassivet bak. Et press i ørene, nedstigningen har begynt, vi nærmer oss München. Sandtak, åkre, kontor- og fabrikkbygg. Et alvorlig utslett av en by. En øde nærmest hjemløs flystripe. Vi vipper over og svinger krapt, en utspilt kjole av åkerland, lappete og slitt, mangler bare et hull til baken eller låret. Landskapet forstørres, vi forminskes. Vi går fra kjemper til dverger. Fulle motorveier, tomme togspor ... et lite rødt og oransje tog ... Jeg ser på klokken.

– Vi må sette ny flyplassrekord for å rekke flyet.

Vi treffer.

Bang, risting, bremsing, så slipper det ­– vi ruller fritt, så bremses det langsomt. 8.10. München en søndags morgen.

Kl. 9.57. Vi løp en 1000 meter gulv bak oss, K ledet, jeg løp henne opp og dro ifra, tok et par andre løpere i samme jafs, formen er medium, adrenalinet satte en piff på den, likevel, tiden var ute da jeg slo inn, personalet pakket sammen.

Men vi slapp gjennom. Dessverre?

Dette er siste sjanse for du-vil-miste-livet-stemmen.

Baltic Air har samme sexy skittengrønne farge som ryggsekken min. Østeuropeisk flyselskap. Tenker på russisk fiendskap. På krenkingen av grensen til Estland. Hvor god er sikkerheten i et slikt selskap? Økonomien er vel ikke all verden. Vi gynger klossete over betongblokker på taxwayen, plastrutene gråter av fukt, ikke regn, skal satse på tog heretter, om vi overlever. Den grå rullbanen er tykk av bremsespor, lovende ...

Den hvite og grønne kjempen løper i 200 km/t. Vi spretter oppover til vi er der vi var:

I luften. Byggene som var voksende er krympende. Vi går fra dverger til kjemper. Åkerlapper, tettsteder, ingen vei tilbake. Terningen er kastet, som Cesar sa like ved bruen jeg krysset alene. Rart å tenke på at menneskene der nede i sine kvisesmå hus, går på do, lager mat, slår sine barn og vrir seg i senger av bekymring og angst. Hus så små at de kunne fått plass i sandkornet fra Riminis strender under neglen, jeg pirker det ut med kniven de ikke fant i tollen.