Tilløp til mytteri/omen

I går var vi på seiltur, jeg ba til høyere makter før vi dro:

    – Er det riktig? Hvordan unngå å bli drept?

Hvorfor jeg ba? Fordi jeg leste med ørene i Jon Fosses siste bok, og der snakket han stadig om å drukne fra båt, nå var hans hovedperson i båt, og med få minutter igjen av boken visste jeg ikke utfallet. Jeg tenkte: Er dette et omen, burde jeg la vær å seile? Så jeg ba, hadde ikke noe valg, måtte be, ba til Gud --- og nå røver, tøver, prøver jeg å skrive ekstra dårlig, for å ta det vanskelige bort fra skrivingen, da får jeg det bedre til, siden å få det til betyr å skrive dårlig --- men jeg ba og mener jeg fikk et svar, men jeg har dårlig kontakt for tiden, så det er ikke sikkert.

Det jeg tok for et svar var ordene:

Bare gjør det du pleier, men ikke noe annet, da går det bra.

Ja vel, det måtte jeg vel klare.

K og jeg hoppet i seilbåten, Salt, og suste avgårde, først med motor og så med segl, nei, nei, ikke suste, det gikk trått, motoren ville ikke starte først, vinden var svak, ja, så svak at jeg tenkte: Hva kan bli farlig med dette? nei, jeg kunne ikke fatte det, men så tenkte jeg at det dukker alltid opp situasjoner som kan bli skumle, derfor tenkte jeg litt til, men fant stadig ingenting.  

Så, ut av det blå, kom den:

En opphetet diskusjon om seiling, med meg i konstant ryggemodus – jeg prøvde å kutte misstemningen med en belærende ro, jeg sa – i seiling er krangling farlig, men da vred K det til at jeg var cockey og plutselig løp hun ned i kabinen og sa: – Du kan seile alene.

    – Du oppfører deg barnslig, ropte jeg så rolig jeg kunne, og hun stakk hodet opp og ga meg tilbake med samme mynt og åpnet en øl. Jeg klagde forsiktig på dette – øl under segling, ikke så bra, ikke så bra … 

    – Men det kan jo ikke skje noe nå, sa hun og la seg tilbake på benken, – det er knapt bølger og nesten ingen båter, hun hevet ølen, – ta en du også.

    – Man vet aldri hva som kan skje, belærte jeg, – et sekunds nøling, fjernhet, hva som helst – det kan bli et for mye. Jeg snudde meg, og så dem komme:

Seilbåtene fra Maritim Mestring. De dukket opp på styrbord side, og da jeg ville henge meg på, så dro de fra oss med glans. Dette tirret meg ekstra, jeg ristet på hodet og ropte faen, K irettesatte meg, og det øste meg enda mer opp. Uenigheten fortsatte å balle på seg og jeg tenkte på bønnen og på mine forsetter, og brøt inn – så si i munnen på meg selv:

    – Vi må så fort som mulig avslutte krangler i seilbåten. Jeg slo flatt ut med hendene, holdt på å miste balansen.  – Ok, jeg er dårlig til å seile, det har du helt rett i, jeg er dum, du er dum, men vi må avslutte alle krangler brått og overraskende, det er det som teller, for da teller ikke kranglene lenger, da får de ikke makt over oss.

Det med at jeg var dum og ikke kunne seile så ut til å roe henne. Vi seilte videre i greit humør, smilte og var gode venner. Vinden tok seg opp da vi skred ut av Galtesund, det var tilløp til hvite gjess og synet og lukten av åpent hav rev i øynene og nesen. Men båten som i vår fløy bare vi hostet, kom ikke over 9,5km/t.

    – Det må være rur, sa jeg, vi må skrape kjølen.

Langt ute ved Torungen fyr lå seilbåtene fra Maritim Mestring på skjeve i vinden. Det skulle vært oss, men nå brydde jeg meg ikke, innbilte jeg meg.

    – Skal vi ikke seile inn til Merdøy den vanlige veien? sa K.

    – Nei, vi kan seile litt utover, sa jeg, og tenkte ikke på at det var mot normalen

    – Men det blir sent, sa hun.

    – Det gjør ikke noe, er du redd eller? 

    – Nei da. 

Hun tok tak i rorpinnen. Det pleier hun aldri å gjøre: – Nå er det min tur, sa hun.

Jeg nølte, så litt rundt meg, nei, hva kunne være galt med det? Ingenting selvsagt … 

    – Greit, sa jeg, så ned i vannet – det kom stadig noe underlige dump mot skroget, jeg så på ekkoloddet, 40 meter, ingen fare, ingen skjær, bare bølger som oppført seg litt uvant, hvorfor det tro … hva kunne det være? … hmm …

Jeg satt i min egen verden, hadde ingen oppgave, det var jo hun som styrte og vi krysset i samme retning på ubestemt tid, det var enda langt til land, nei, jeg kunne ta det med ro nå. En sløvhet kom over meg, jeg ristet på hodet, rettet meg opp.

Da så jeg opp til styrbord, og fikk sjokk. K satt litt dekket av meg, så hun kan vel unnskyldes. Jeg trodde først ikke det jeg så.

En kjempe hevet seg over oss i et uvisst antall meter, men den var 18, 8 meter bred og 105, 4 meter lang, den var blå som selve himmelen og ikke lett å få fatt på i øyekroken, ja, jeg kan ikke huske at jeg så noe som helst i sidesynet, jeg bare kikket opp til høyre helt uten anelser og der var kjempen, den var uhyggelig nær og hadde kurs direkte mot oss, jeg visste at disse lasteskipene var sykt raske og at størrelsen kunne lure en til å tro det motsatte.

Jeg rev rorkulten fra K og svingte rundt, slo om rett og slett, men det hjalp jo ikke.

Jeg vred rundt nøkkelen. Visste jo at motoren, som ligger helt i baugen, var gammel og ikke og lett å få i gang, sist holdt vi på i to minutter. Nå måtte den starte. Gjorde den ikke det?

Jo. På første, nesten lydløst. 

Jeg satte full gass og, ja – vi var klar av det som fosset mot oss

Så svingte jeg rundt og tilbake mot kolossen.

    – Hva gjør du! ropte K og rev meg i armen.

    – Vi skal vel seile mer, sa jeg. 

Selv om hele manøveren gikk unna på under et halvt minutt var vi alt bak skipet, så det må ha vært snakk om sekunder før vi ble truffet – og den jævelen, som var fra Turku i Finland, hadde ikke laget en lyd. Styrmannen var vel opptatt med kartet og kommunikasjonen med RS-båten som skummet opp på siden like etterpå og loset giganten ut mellom skjærene der ute.

Det stod Meri Turku, på skipet som hadde et langt containerdekk bak en høyblokk av et styrehus. Ingen tut, ingen tegn på at noe så høyt som himmelen nærmet seg. Nei, skipet kom som på kattepoter, ja, selv kattepoter bråker mer, det vet jeg, de har jeg hørt.

    – Så pinlig å bli drept av en båt fra ditt eget land, sa jeg.

Jeg sjekket det med størrelsen på nettet, det var en av de få skipene ned biodrivstoff basert på vegetabilsk olje, leste jeg, men det unnskylder ikke å kjøre rett mot folk uten å si i fra.

 *

Jeg kom til å tenke på dette med å kaste et blikk til siden  på automatikk i en video med seilbåten Paragon. Skipperen, Drake, satt bare og pratet og lo ved rekka og kunne like gjerne sittet hjemme og lest avisen, om han hadde hatt et hjem på land da, ja, der ville det vært greit, men, hallo, han seilte. Men da så jeg det: Han kastet et blikk – raskt, så raskt som et målende blikk kan bli – styrbord, og ikke lenge etter – barbord. Han tenkte ikke på det engang. Det kunne jeg se.

Så det var lærdommen fra turen vår:

Skrem årvåkenheten inn i ryggmargen. En seilbåt er et byttedyr.