Tog og fly til Rimini

17. 9. kl. 8.13. Nelaugtoget fra Arendal. Vi skal til Rimini. Jeg våknet grytidlig. Brystet var sårt av angst – så jeg gjorde et viljemessig kvantesprang, jeg tok meg sammen, jeg tenkte mot i meg selv. Da sa en stemme:

– HAN VIL MISTE LIVET.

Ja, ja, slik er det når jeg prøver å si til meg selv at det ikke bare er skremmende å fly, det kan bli SPENNENDE; da sier en stemme – og bruker et uttrykk jeg aldri har tatt i min munn:

– HAN VIL MISTE LIVET.

Herlig. Her skal man ikke ha det gøy. Her er det angst og engstelse for alle pengene.

Som når vi skulle på en ukes seilas i sommer og en stemme sa:

– OM DERE SEILER I OVERMORGEN, DA DØR DERE.

Da overtalte jeg K til å bli en ekstradag på Lyngør. Hun var motvillig helt til det blåste opp.

Så på de to siste reisene har en stemme truet meg med døden, det er ikke noe særlig. Og det er jo mitt ubevisste, angstdelen av det, er det ikke? Vet da faen. Får bare nyte turen så lenge kroppen holder. Jeg smiler, det gjør vondt i munnen, men solen skinner ut en morgen, som jeg ikke kan kalle annet enn vakker. Og formen er bra for en gangs skyld.

– Blakstad? sier jeg; oppvokst i kommunen, med en bestefar født en rifleskudd ifra, dette mens norske og svenske bønder enda kriget, jeg hadde et sverd på veggen med en rad døde svensker hakket inn i stålet.

– Nei, vi er forbi, sier K; som er født og oppvokst ved den russiske grensen i et land der ingen smiler til barn, det var et sjokk for barna da hun flyttet tilbake.

Uansett; hun har rett, jeg tar feil. Vi er godt og vel forbi. Elven står høyt med gulhvite skumbiter, og graner store og tunge, toget krenger og vrenger, blar opp med – elv, elv, elv, bru, kirke og en blendene solskive som stikker i øynene. Skimter landskapet, selv om ruten er punktert, men nå skinner solen direkte, ser kun lys og tåkete glass. Mens jeg skriver, skifter dette til og fra. K strekker hals:

– Man ser knapt ut av det vinduet.

– Jeg skrev akkurat det.

Farten øker. Elven rister forbi, glattbarbert med skumdotter, eller vi rister elven glir blytungt i vei, men årvåkent, må vite.

K tekster med en damen som A leier av i Filippinene, A var i desperat mangel på mat og husly og kontoen var stengt. Så han brøt seg inn i familiens hus. Husbonden, Darwin, tok han med på politistasjonen, og sa A kunne leie hos ham, men A må bli i huset deres til saken er behandlet. Damen både skriver og ringer nå, Ks sønn har reist for godt, frykter hun, og de har kjøpt inn et lass med mat (bilde av bordet fult av bokser, poser, flasker og kartonger).

Joda, også K har sine demoner som vil forkludre turen.

– Da kommer han i trøbbel, sier hun. Har et par skrekkhistorier fra det landet på tungen. Men holder inne.

Jeg sier at stemmen i hodet mitt tok ord i sin munn – hadde den en munn? – som jeg aldri ville tatt i min.

– Angsten er et jeg-fremmed kompleks, sier K.

– Ja, det er et kompleks som fungerer autonomt, sier jeg, – et eget jeg på en måte.

– Skikkelig høgt vatten, sier K, – alla tred står i vatten.

– Halluja.

kl. 18. 10. Midt oppi luften mellom Wien og Bologna.

– Ai i helvete! En brennende følelse over lårene, så trenger fuktigheten inn, klam, klebende. Sølte jeg kaffe utover bukser skjorte, jakke, alt nyvasket til reisen.

– Kunne vært verre, sier jeg. Kaffekoppen har en skjermfasong i lokket, man drikke gjennom et filter, men det kom bare dråper. Så jeg vendte koppen på hodet og kaffe fosset ut av luftehullet motsatt.

– Et veldig klåpete system, sier jeg

– Du er, sier K

– Ja, jeg også, jeg er også et klåpete system.

Der fikk vi en Mozartkule. – Bedre en Finnair, dette, jeg holder en kule mellom fingrene.

– Absolutt bedre enn i Finland, sier hun som har skrytt av at de serverte Fazersjokolade til kaffen.

Vi passerte Trieste, tror jeg. Høyttaleren plaprer om landing i Bologna.

– Se, der er landskapet.

Sjø og land hulter til bulter. – Dikemark … heter

det det? Oi, Dikemark er jo et sinnssykehus. Det ligner bassenger inntrengt av store fingre og hender. En lang flod snor seg i åkerlandet. Kyst og skyklaser passerer uten å passere, alt står på en nålespiss, nølende, nølende, søkende, glir vi fremover

– Venezia, sier K.

Ja, man begynner å venne seg til umuligheten – å fly. Tross truende stemmer om morgenen, men ..... …. …. En voldsom turbulens … Gikk ikke å skrive. Vi hoppet og falt og slang høyre, venstre.

– Jeg hater turbulens, sier K.

– Sjeldent mye, sier jeg så rolig jeg kan. Visste at når jeg skrev begynner å venne seg til, så ville det skje. Tok fatt på... men man kan aldri være trygg, rakk bare å skrive men.

– Italia ditt hjemland

– Ja, halve hjemlandet mitt.

Sylskarpe skygger av sypresser, legohus opplyst av solen, dis i horisonten. Lyset over landskapet er vennlig og gammelgult, men byggene er hvitere. Flatt så langt man ser. Tettsteder, åkre, bassenger. De hvite byggene falmer til gammelgult – skinner opp mot oss med en svunnet lys, fra en tid som er død og begravd.

Vi lander, røde og hvite tårn og små flyplasshus.

– Du overlevde, sier K.

– Turen er ikke over, sier jeg. Noen skriker. – Holde deg fast, sier jeg.