Ubrent. Lukten av det som kom.

17.9. Kl. 10.55. Stille og grått og ventende på regn ute. Det venter som faen. Kunne jeg sagt. Men hvorfor skulle jeg si det? Angsten sitter i kroppen, den er der når jeg våkner, den venter på symptomer. Venter som faen. Det er et helvete. Men i miniatyr, og ofte klarer jeg meg bra. Men i dag er kroppen og sinnet på vakt, som frykter de å få himmelen i hodet. Men ingen kan vite hva som skal skje ... feil ... vi vet hva, men ikke hvordan. Hva i groveste forstand – hva som skjer – det er at alle dør. Men vi vet ikke hvordan. Huset kan brenne ned under føttene på deg, eller under ryggen når du sover, flammenes hete dyne kan omfavne deg, mens røken fører deg av sted i en drøm du aldri våkner fra.

I går brant naboens hus.

De innerste rutene eksploderte, røyken tøt ut, selv om vinduene var stengt. Det luktet svidde gamle sponplater og isolasjon fra hockeysveis-tiden, den er visst tilbake nå, 80-tallssveisen, om den ikke har gått av moten igjen. Naboens sorte BMW stod tett til huset der nøkkelen lå. Selv stod hun på plenen og gråt og hostet, barna hennes gråt, barna til naboene fra et annet land gråt, de trodde vel krigen kom etter dem. Den kraftige venninnen, som ofte er på besøk, smilte og konverserte med K, som måtte skjule at hun holdt på å gråte. Selv var jeg flatere enn Danmark, kjente ikke på en følelse. Jeg som er redd bare det stikker eller klør i en fregne.

– Det har du meg, ropte jeg fra kjøkkenet etterpå, K var på stua. – Jeg reagerer først senere, det er det verste. Det er angstens måte å fødes på.

– Da sier vi det, sa K.

– Det har med blokkerte følelser å gjøre, leste jeg. Men det høres litt vel skjematisk ut, er det så enkelt, tror du?

– Nei, men det kan jeg kjøpe selv, sa K.

– Hva mener du? Altså, når du er blokkert i magen, trenger følelsen lenger tid på å piple gjennom.

– Neida, sa K, aner ikke til hva.

– Mellomgulvet er ildens element, i følge chakralæren.

Ingen svar. Men nå fattet jeg mistanke.

Jeg rundet hjørnet og oppdaget at vi ikke var i en samtale:

Hun snakket til noen i telefonen. 

Like greit, tenkte jeg mens magen trakk seg sammen, jeg babler jo bare. Hvor fjern går det an å bli, burde jo forstått det for lenge siden, en iskulde vokste i brystet mitt, var det et tegn på demens ...

Nå er øverste etasjen et skall, mens førsteetasjen er uskadd. Brannbilen kom fort, flankert av politibiler, en bevæpnet betjent hoppet ut og valgte seg M, som offer. –­ Fødselsdata, ropte den massive betjenten, det var tre av dem nå, de stod i slags kø, den ene mer kompakt enn den andre, – gå inn og finn sertifikatet.

– Jeg vet da når jeg er født, sa M, han er født på samme dato som meg og er vår aller nærmeste nabo. Nabodamen bor i neste hus.

– Ja, men vet du hva du heter? sa jeg, og fikk et vaktsomt blikk fra nummer to i køen.

I flere uker har K klaget over lukten av røyk, og nå flytter den altså inn i nabolaget – brannen – den som har ligget i luften – brannen – som snart slår seg ned her, snart der. Senest i går skrev Agderposten om brann i de kommunale boligene som huser narkomane og kriminelle, og i går kveld så jeg bilde av vårt gule hus og brannbilene, nabodamens hus var bak billedkanten. Hver uke nye branner. Er det en pyroman i distriktet?

– Avisen var der på 20 minutter, sa jeg, – mens jeg har prøvd å få dem til å skrive om bøkene mine siden 2018.

– Ikke sant ...

– Åtte år og seks bøker har det tatt dem å komme til døra, hva gir du meg?

– En kartong egg og to liter melk.

– Greit.

Jeg så ut på den grønne veggen av trær. Snart skulle stiene og veiene tapetseres med flammer i oransje og rødt og gult.