Stille drama i trebåt

    – Hele seilforeningen har hørt om deg nå, alle har lest stykket ditt med den nazistiske seilelæreren, folk trodde det var meg, alt lignet, jeg måtte dementere det. Han lo voldsomt og litt truende. Jeg visste det, enda en av den harde, sjefete typen, men ok, jeg skulle bli vant til det, så jeg sa ja til regatta og BB-11 på torsdag. Jeg prøvde å forklare:

    – Det var mest selvironisk, sa jeg, – det var ikke meningen at så mange skulle lese det.

    – Alle prøver å finne ut hvem den mannen er, sa A.

    – Ja, ja, sa jeg, – jeg husker ingenting av han, trodde han hadde hvitt kort skjegg, men vet ikke.

    – Nå gasser jeg snart opp i 120, sa A, – må rekke et møte, holder meg akkurat under farten til å miste lappen.

    – Smart, sa jeg.  Og nå blir det altså seiling. Vel, han kan vel ikke vær så ille. Blanke ark når jeg treffer folk, det er det beste. Jeg kan lære mye, han toppet listene i noen regattaer, i NM også, tror jeg. Ja, selv om jeg ikke fikk så mange likes, så har Ks venninne, Camilla, i seilforeningen delt det, og nå har blogginnlegget spredd seg i foreningen, det er jo egentlig bra, bare så dumt at jeg skal treffe de folkene og kanskje gå inn i miljøet, får bare unnskylde meg, si at det var satt litt på spissen, selv om det er løgn. 

1. Juli. Kl. 11.38. 

Og seilingen i går? Står her og skriver føler meg grimete i ansiktet og rotete i livet og ikke på plass.

A kom med den første formaningen, straks vi prøvde å gli ut fra brygga – uten vind:

    – Legg mobil og nøkler og  kort her, sa A og dro ut en bred skuff under akterdekket, – det gjelder å gjøre nøyaktig det samme hver gang, for i en krise må du vite hvor alt er.  

Jeg hempet fast forseilet med små leketøysaktige plastklips, tredde storseilet inn på sporet i den glatte tremasten og heiste seilduken sykt lett opp, tenke igjen på et leketøy, men båten har tross alt en kjøl på 275 kilo og strekker seg litt over seks meter.    

Egentlig en fin følelse å være i en slik liten trebåt, vi dyttet oss ut, stanget nesten i veien fra Kittelsbukt, men båten snudde lett, vi lå der og ventet på en vind som ikke kom,  Arild padlet ut og snart tok en svak, minibris fatt i de små seilene og vi suste avgårde med grei fart. 

Regattaen bestod av 12 båter, og Pierre, alene i sin båt, vant de fleste etappene. Han satte opp et protestflagg i staget når en av de som knivet med ham ble for nærgående – rivalen ble disket, men ville ikke innse det og fortsatte med en ensom og litt ond stråleglans rundt seg, han kom i mål som vinner, men tapte. Vi tok pause på flytebryggen vinkelrett på plassen til min og Ks seilbåt og A kom med en papptallerken med et kakestykke og et pappbeger med god, god kaffe og en liten sjokolade innpakket i gullfolie, og så snakket jeg faktisk med et par, mest med Pierre, blant annet om seilturen i morgen med han og min søster og mye vind.

    – Oi! sier jeg, her jeg står og skriver, – der er Kåre!

Jeg løper ut, og ser den hoppe inn vinduet den rømte fra. Nå er den så trett at den må ligge mens den spiser klattematen, eh, kattematen.

    – De ser raske og spretne ut, sier jeg til K, – men sånne små katter er ikke utholdende, det er en fare hvis de går seg vill.

Jo, det var en egen sjarm med de glattlakkede trebåtene, de var på en måte, jeg vet ikke … et redskap, et lite bevegelig bo, et sted man kan bli seg selv i, være sin egen herre i, vrenge seg fri fra avhengigheten til mennesker, verden og karrieren. Jeg ser for meg langstrakte sommerkvelder liggende meditativt i en slik farkost, kanskje med en enkel liten øl mot munnen, eller en kaffe, en kopp te. Og så litt mer vind og skjære i sikksakk mellom holmene. Jo det føltes så fint å tenke på, så fint at jeg fikk lyst til å kjøpe en BB11, men jeg kan vel ikke det, enda en ting å ha, båten må jo holdes ved like, man burde alltid tenke – kan det brukes til å utvikle meg og andre, kan det brukes kreativt? og det vet jeg ikke, men noe utvikling kan det nok være, båten er et slags utviklingsrom for å bli selvstendig, det er følelsen. Som en speiling fra den gangen du hadde en liten båt med en hvalharpun og andre redskaper merket av din personlighet og din hånd og dine forfedre som formet deg gjennom dine foreldre. Seilbåten er et minne på en måte, et vakkert minne … den er  hellig, eller ikke hellig, men ... jeg vet ikke … noe med luminositet ... 

Ja, her står jeg midt i omgivelsene mine, midt i kroppen min, midt i meg. Men jo, det var en fin følelse, – du virker helt giret, sa K, – hvordan skal du komme deg ned?

Merket jo at A ikke var like harmonisk som man kunne ha håpet. Men jeg klarte å tenke at – der er han, og dette er meg, hans syn på meg og det jeg gjør, skal ikke ikke jage meg ut av av min synsvinkel og inn i hans. Jeg er i meg og tenker og føler mitt uavhengig. Dessuten tror jeg ikke han var så misfornøyd. Han hadde sikkert vært like mutt og undertrykt sinnatagg med de fleste, ja, alene også, for regattaen gikk dårlig. Men vi hadde da noen korte og bra utvekslinger om seiling og BB 11 og hvor mye jobbing det var med dem.

Men hvordan var selve seilingen?

Han satt ved rorpinnen og instruerte: – Jeg sitter i laffenhjørnet, sa han, det vil vel si, barbord, – det var der kong Olav satt og så opp på de blafrende lusene på forseilet. Kong Olav, den særegne mannen, fikk jeg lyst til å skrive. Kanskje han kan være min beskytter, man burde ha noen døde til beskyttere, spesielt i en vanskelig tid som vår, og spesielt i seiling, en seiler man kan stole på. Hva babler jeg om nå? Jeg bare lirer av meg. 

Ja, A styrte, og jeg satt foran og slakket og strammet inn skjøtene og når vi skulle ut i lens måtte jeg feste en stikke i en bøyle i tremasten og inn i mailen på forseilet og så skyve storseilet til motsatt side. I begynnelsen rotet jeg både med det og med skjøtene – og A begynte som den forrige læreren: 

– Ser du hvor mye vi tapte på fomling med seglet? Og det var jo sant, men det gikk enda dårligere når jeg ikke gjorde noen feil, mystisk nok.:

    – Sitt rolig i båten, sa han. Og jeg prøvde. – Ser du, ser du, sa han og pekte på Terry, nå seiler vi dobbelt så fort som henne, for hun virrer frem og tilbake,  mens vi sitter stille som mus.  

Fire minutter senere var hun ikke ved siden av oss lenger – men langt foran.

I følge han, så var denne lånebåten dårlig og seilene gamle.

    – Men Piers seil er også gamle, sa jeg.

    – Ja, men Piere er erfaren, Piere er smart, han messet det nesten for seg selv, – og jeg er rusten.

    – Er det lenge siden du har seilt? Jeg kom på at jeg så han på topp i NM, det nevnte han ikke med et ord, uvanlig ydmykt egentlig, kan jeg ha sett feil?

    – Ja, jeg har ikke seilt på tre år, Renato.

    – Ok.

    – Men nå er båten min klar, jeg har jobbet på den til den ble perfekt, skroget var råttent med hull tvers igjennom, jeg skal få den på vannet snart, da skal du få se.

Da vi rullet sammen seilene og skulle ha dem i en ultralang bag, ble han febrilsk og litt frekt utålmodig – det var som om livet hans stod på spill og jeg var grunnen. 

Følte meg igjen som Manuel: Qué, Qué? 

– Hvilke muttere skal løs? stammet jeg. 

Han nærmest overfalt nevnte muttere og vred dem opp og løsnet storseilet.

Grunnen til hastverket var at vi skulle taues og han måtte hjelpe Terry, han hoppet over i båten hennes og balansert og rullet seil på et energetisk skyhøyt nivå, dette mens vår båt og hennes og to til ble slept av en jolle med 9,9 hester og jeg stod og styrte.

Når jeg bandt båten til bryggen sa A:

    – Å, det er godt å være ute med folk som er vant til båt.

    – Ja, ha-ha, sa jeg.

    – Nei, jeg mener det, sa A.