Utdrag fra min roman" Etter Gud"

En roman om jakten på Gud fanget i en helt vanlig (tror han) mann:

Jorden 3. Borg

Gud må ut med det.

Må si det like opp i det fraværende fjeset til sin medsammensvorne i alle problemer:

– Jeg har fått noen besynderlige brev.

Psykologen ser ikke ut til å høre. Skremmende å stirre inn i dette ansikt uten noe i. Som å tale til en minusoppmerksomhet, et sort hull av nærvær.

Endelig sier psykologen det magiske ordet:

– Hva?

– Jeg har fått noen brev i det siste.

– Nå, sier du det ja.

– Jeg snakker ikke om vanlige brev heller.

– Ikke vanlig brev heller.

– Nei.

– Ikke det nei.

– De sier at jeg er Gud.

– De? psykologen kremter, – kan du forklare litt nærmere?

– Brevene.

– Ja, nettopp, brevene, ja.

– De plager meg.

Stille.

– For de sier jo jeg er Gud, sier Gud.

Psykologen ser ned på fingrene sine:

– Ja, det var litt av en påstand.

– Ikke sant, idiotisk, men …

– Men hva?

– Nei, jeg vet ikke.

– Men hva?

– Drømmene mine de siste nettene, det er ikke vanlige drømmer, de er større. Jeg … det er som om jeg er mer enn et menneske i drømmene …

– Drømmer er drømmer, sier psykologen som en stor sannhet. Kunne like gjerne sagt at stafett er stafett.

– Har du fått slike brev.

Psykologen ranker seg litt:

– Jeg nei.

– Ingen andre jeg kjenner heller.

– Det har nok sin naturlige forklaring.

– Ja, selvsagt, men …

– Men …

– Drømmene mine og noe med disse brevene … jeg får det ikke ut av tankene …

– Særdeles uheldig at de ble sendt til en så mottagelig som deg, sier psykologen, – har du dem med deg.

Gud rister på hodet.

– For Gud er du jo ikke, Gustav, sier psykologen.

– Nei, mumler Gud eller han som skal ha vært Gud, – på sett og vis ikke.

Samtalen blir enda mer anstrengt nå, de strever med å holde på vi-er-begge-

normale-og-på-samme-nivå-tonen. Tonen der den lille snakker ovenfra og ned går 

heller ikke nå. For det ligger liksom i luften at Gus tror han er Gud.

.