30.4. Utsikt no. 4000 fra skriverommet mitt

Jeg ser ut – aha, blåbærlyngen vokser seg til syne,

og der ser jeg dem, de første grønne eikebladene,

enda små, men overalt på de tynne kvistene til

de kvistaktige trærne.

Det nye lyse grønne skriker i kontrast til de

mørke eviggrønne på furutreet som har fått

lenger fingre siden sist jeg så ut,

solen biter seg fast i det lange gelenderet,

det som biter tennene sammen, men smiler,

et smil spikret opp mellom meg og naturen.

Den ventende stemningen fra i mars, hvor er den,

på-spranget-stemningen, hvor er den?

Nå er stemningen en tenåringsjente som blåser

tyggegummibobler, en nonsjalant stemning,

som om alt er en selvfølge, alt det fantastiske med

å vokse og få bryster og bli vakrere enn noen gang.

Nå står stemningen med en knekk i hoften og en

røyk mellom fingrene og et kritthvit smil, bare en

tyggegummisigarett, men den blåser ut slike

vakre rosa bobler av likegyldig glede.

Og naturen kjører på, den føder all over the place,

over hele den nordlige halvkule fødes det nå.

Og fugler og dyr og mennesker parer seg og føder

nye sjeler inn i kjøttet, inn i en celle som snart blir

en hel bunch som flakser med vingene og spreller

med bena og kvitrer og skriker.