Utsiktens dialekter

Det er vel begrenset hvor mye man kan skrive om utsikten fra dette vinduet i og med at de meste der ute er stasjonært. Verandagulv, rekkverk – trærne har litt mobilitet, de tar skritt ut i vinden med alle sine ben, spaserer  rundt i luften med vinden som muskler eller vilje eller begge deler, spaserer som i søvne, trærne er søvngjengere, vinden er makten som styrer drømmene. Også videre. 

Jeg ser ut igjen, tre planker i verandagulvet har hver sin dam som speiler litt av det hvite rekkverket.  Stormen som er meldt, kan trærne merke den, er det en spenning i det  tre meter høye eikebarnet?  Ja, jeg vil si det, en spenning opp hele ryggen, vil jeg si. Men unge furuen virker  mer opptatt av å vokse, drikke vann, være akkurat der den er, det er vanskelig selv for et tre, kan jeg forestille meg,  selv om det er det eneste stedet vi er.  

Fuglene da? Hører jeg stormen i deres spinkle sang? Ikke en lyd fra en skjære eller en kråke. De har vel gått i dekning. 

Kun en inn-og-ut-kvitring fra en småfugl – det samme slitte båndet igjen og igjen, båndet har spilt seg gjennom slekten i tusenvis av år. Samme bånd, samme tone, samme sang. Om og om igjen. Gamle sanger om igjen. Ville de sunget likt om de vokste opp i fangenskap? Jeg har en mistanke. Men finnes det ikke dialekter? Tja, jeg vet ikke. Gjøken sier KO-KO, samme faen,  og den vokser opp med fugler som sier alt annet enn KO-KO.  Den sier aldri OK-OK, uansett hvor strenge eller fremmede foreldrene er.

Det armtykke eiketreet skjelver hit og dit, de døde bladene bruser lette av lys, tunge av skygger, så stagger de seg.  Men dette med fugledialekter? Jeg slår opp på nettet og ser. 

Professor Helene Lampe sier:

– Rødvingetrosten har dialekter, i motsetning til de fleste andre fugler.

Dialektene oppstår fordi de unge fuglene lærer å synge ved å herme etter de voksne hannene i nærjetem-

– Det er ikke så mange hundre fugler på hver dialekt. Rødvingetrosten har en todelt sang hvor dialekten 

ligger i den første og mest melodiske delen, mens den etterfølgenden skvaldringen ikke varierer på samme måte.

OK-OK, det er vel mest bare snakk om en annen tone. Det vil si at tonen i KO-KO fra en gjøk som har vokst opp hos en trost er en annen enn en gjøk som har vokst opp hos en rødstrupe, eller kanskje ikke, i og med at det fleste fugler ikke har dialekt.

Men er det så interessant da?

Jo, det sier jo litt om fuglesangen, den trenger ikke å være helt mekanisk. Det er litt variasjon, men språket er vel mye det samme. Det er som om vi skulle vært født med språket norsk og det ble farget litt av hvor vi bodde. Har mennesker et slikt bånd under alle de sedimentære lag av språk vi har lært?