Ufrivillig katastrofeøvelse

22.8. kl. 10.54. 2023. I går var det seiltur, og det gikk ikke så bra, nei. Får vel notere litt rundt det, som med alle seilturer.

Vi la ut med en mer proff følelse i kroppen for min del, og for hennes, tror jeg. Femdagersturen hadde satt seg i systemet. Det blåste mer enn de meldte, som vanlig, flaggene stod rett ut, og båten klarte ikke å svinge når den rygget, men jeg bakket nok til å bikke den ut av bryggekomplekset. 

Er dette noe å skrive om? Skrev om det i Bulletboken i går, begynte med det verste da, og det er jo gal dramaturgi, eller ... tja. 

Nå mjauer Pippi på døren for 14. gang i dag. Og der begynner den intense kloringen – hårene jeg ikke lenger har på armene, reiser seg. Jeg skynder meg å åpne før det blir hull. 

Må ikke tenke på at noen skal lese dette. Skal gjengi turen kun for meg selv, og skrive feilfritt. Nå går H gjennom Romanlegemet for tredje gang og hun finner MENGDER av skrivefeil, det er jo ille, det kan felle meg fullstendig.

Vi heiste seil så fort vi var klar av bryggene og skrudde av motoren, kanskje for aller siste gang, men det visste vi ikke. Ja, hallo, jeg føler at jeg ikke har frihet her, tenker for mye på at dette kan bli et blogginnlegg, men da skal det ikke bli det, ikke på en måned, greit? kanskje aldri, greit? Joda. Men man bør øve seg på å skrive i en forsamling, holdt jeg på å si, takle at andre skal lese det på direkten, se på dette som en hjelp; slik nervøsitet kan være det, på scenen eller på banen.

Det blåste motvind, vi måtte krysse flatt, neste lavere enn bakover, vi tok sikte på den trange glipen mellom Hisøy og den lille holmen, selvsagt kom de akkurat da; hele gjengen: 

De fem Ekspressene fra Maritim mestring. 

Jeg hatet det, jeg bannet, jeg visste at de ville gli elegant fra oss, vi med vårt utblåste seil og vår dårlige seilteknikk, vi kom oss akkurat gjennom, men måtte slå om for tidlig – for å unngå kræsj med en Ekspress fra øst. Drittsekken ville ikke vike. En ny kom opp på siden, jeg styrte unna et nytt kræsj. Vi hilste uten å få svar og den strøk elegant fra oss – det verste var dette:

Hvor overnaturlig midt i mot vinden de seilte, mens vi lå nesten vinkelrett. 

Det var mer i vente: En voldsom krangling holdt på oppstå. K raste fordi jeg slo om for tidlig. Hun dro ikke inn skjøtet når hun skulle, forseilet blafret vilt til styrbord, jeg slepte det inn, men tok meg kraftig sammen:

– Båten er fredet sone, sa jeg – og nekter å gå inn i noen krangel.

– Du høres ut som en prest, snerret hun hånlig og nedlatende, innbilte jeg meg.

– Ja hva skal jeg gjøre da? sa jeg, – det er vel bedre enn å fike til deg.

Da fikk hun noe imponert i utstrålingen sin, igjen bare min innbilling kanskje.

Men så ble vi liggende stille, vi kom ingen vei, vi var havnet i et vindløst øye, Expressene var så å si ute av syne mellom øyene som så ut som de svevde over havet som hadde tatt seg en pust i bakken vindmessig, men så sykt da; ute av syne alt nå, hva var det med oss, hva var det med båten!

– Vi må få oss et nytt storseil, sa jeg. En mann passerte i en naken seilbåt og ropte: – Dere må dra forseilet helt opp.

Hva? Bullshit. Jeg så opp. 

Aha, begge seilene manglet en fot til toppen. Vinden økte litt. Jeg klagde igjen på at K ikke dro forseilet nok inn, – knivstramt innenfor rekka, ropte jeg, – knivstramt. Det førte til nye eksplosjoner, hun var sliten, ville snu, jeg sa:

– Kan vi ikke vente til vi kommer ut i Merdøyfjorden, det er mer vind der.

– Nei, jeg vil hjem, hun fekter med armene, jeg nikket og smilte, men hørte ikke på det øret, sa vi kunne bytte rolle om hun var sliten og snart fikk vi fart i den økende vinden. Nå var det jeg som løp rundt – og mer snublet enn strammet skjøter – mens hun holdt rorkulten. Jeg smalt skinnbenet hardt mot benken og bannet, og hun holdt litt narr av meg og sa: – Der ser du hvor lett det er, seilet ditt henger som en vaskefille.

– Ja, du er bedre enn meg, sa jeg, klarte å holde meg rolig, for båten sin skyld, tenkte jeg og det hjalp.

– Unnskyld, sa hun og tok meg på låret. – Greit, jeg er like ille, mumlet jeg og brettet opp leggen, et stort sår blødde av hjertens lyst. 

Jeg holdt i manntauet, rundt ti sekundmeter og femten i kastene, og bølger også, aldri hadde vi humpet slik, det svei i såret når sjøvannet sprutet.

– Jeg kan holde rorkulten, sa jeg, – når vi svinger mot Medøy vil båten legge seg over.

– Nei, jeg skal gjøre det, hun dro til seg rorpinnen så båten gjorde et kast.

– Greit, sa jeg, men det kriblet i brystet av uro.

Vi slo om og båten la seg brått over – hun slapp som brant hun seg, men klarte seg bedre enn før. Jeg overtok, men inn i sundet til Merdøy måtte vi løse på seilene så vi ikke skulle subbe vannet med rekka, ikke direkte farlig, men bølgene var krappere nå og det humpet og slo og sprutet inn i båten .

– Er du redd? sa hun.

– Nei, sa jeg, – men hvordan går det med Banjo der nede? For urolig sjø til å sjekke. Han hadde vel som vanlig krøpet inn i båtens trangeste punkt, under en av benkene.

Vi svinget inn Merdøysundet med vinden i ryggen.

– På tide å starte motoren, sa jeg.

– Ja, vi legger til ved kafeen, sa hun.

Jeg vred nøkkelen, og alt før jeg hadde prøvd så jeg at noe var galt.

Lampen lyste ikke. Jeg vred helt rundt.

Dødt.

Vi hadde et problem.

– Ikke få panikk, ropte K.

– Jeg har ikke panikk, skrek jeg, – men hva faen skal vi gjøre! Jeg snudde båten og prøvde å sikksakke ut sundet vi kom inn, det gikk ikke, vi drev mot skjær. Jeg svingte rundt og vi skjøt avgårde med vinden i ryggen, men hvor skulle vi ta veien?

– Vi må prøve mot seilerhytta, sa K.

– Men det er skjær der, sa pysete meg.

– Ikke vær så negativ, skrek hun.

– Sjekk på mobilen.

Mens hun fomlet seg frem på displayet, styrte jeg mot baksiden av seilforeningen og slo om og trakk skjøter samtidig.

– Det ser bra ut, tror jeg, sa K usikkert, – bare ikke kom for nær den øya.

Forbi seilforeningen fikk vi problemer når vi skulle krysse ut i motvinden, men klarte å pine oss ut til Galtesund, og fra der var det bare å spille ut seilene og la medvinden føre oss nedover, men luften var gått ut av vinden, den lot til å kunne slukne hvert øyeblikk. Jeg snudde meg:

– Kan du gå ned og prøve den røde startknappen som Finn satte inn?

Jeg hørte en sluring i dypet av båten, så ikke mer.

– Det er fullt av olje her nede, ropte K, – den lekker.

– Faen det også, sa jeg mens vinden minket og vi var to sjømil hjemmefra.

Heldigvis tok vinden seg vagt opp og vi seilte nesten drømmeaktig nedover i 4 km/t. Solen fulgte oss mer som en stor rød måne, vi så rett på den, to seilere i en verden med litt dårlig virkelighetsgjengivelse. Månesolen gikk ned som en mynt på en spilleautomat, tvers gjennom taket på gymnaset, og mer enn halvparten så stor som det gedigne gule bygget.

– Nå får vi prøvd på noe vi aldri har turt, sa jeg, – seile inn til vår egen brygge. Vi fikk det til på Merdøy engang, men her måtte vi først inn i bryggesystemet og så snu 180 grader inn på vår bås. Jeg holdt i fallet til forseilet, hun stod foran klar til å dra seilet ned – og det ble vill tautrekning, bokstavelig talt, mellom oss:

– Vi har for stort fart, skrek hun, – slipp, slipp, slipp.

– Nei, vi driver litt til, sa jeg og følte meg slem, vi fløt mot stedet mellom bryggene der vi måtte snu rundt, til sist slapp jeg skjøtet. For tidlig? jeg vippet storseilet midt på, så det ikke skulle bremse når vi snudde opp mot vinden. Vi snilte inn i 2 km/t med 2, 5 tonn pluss oss to og Banjo som lå i freece en plass. Gikk det for fort? gikk det for langsomt? det siste, shit, men båten ga seg ikke, den holdt seg på en hundre meter i timen, og vi gled inn i den lange favnen med potonger og K hoppet ut på barbord arm og dro båten inn til brygga Ja! vi hadde klart det! 

Fra vi sluknet motoren – kanskje for alltid, for den så ikke bra ut – hadde vi seilt hele veien frem og tilbake til Merdøy.