Varmen og svien og isfjellet bak dagen
Rimini. 19.9. Kl. 9.02. Sitter midt i et mylder av frokosthjelpere og gjester som spiser og snakker i munnen på hverandre, erfaringer har vist at en frokostsal det er et sted der alle prøver å gå i veien; også frokosthjelperne, her i gulhvite dressjakker og svarte bukser, uniformenes tynne stoff bølger vagt gjennomsiktig – hjelperne er raske, små og lette og overalt, jeg ser for meg betjeningen på en gammel atlanterhavsdamper, venter det et isfjell på den andre siden av dagen? tygger i meg en croissant med mye smør og flytende jordbærsyltetøy, strammer opp søtsmaken med sterk kaffe nummer to, bak glassveggen stirrer det stort og grønnøyd opp på meg – svømmebassenget, og bak det dirrende vannet står de på geledd i grønne uniformer – kanadapoplene med havet til tørk fra grenene, et seil stikker ut her og der, det lette og eteriske i salen forsterkes med musaken fra myke pianotangenter, like mye xylofon, det lette heller mot det truende, flørter med katastrofen.
I går kveld var vi ute og spiste med Ks venninne og kollega, M.
– All julingen bidro til min innføring i litteraturen, sa jeg etter glass nummer to, med det tredje på vei.
M lente seg tilbake og smilte suverent: – Interessant, fortell.
– Nei, det er ikke så mye å si, etter at min far hadde slått fra seg, så leste min mor for meg på sofaen. Juling og bøker ble linket sammen.
En rødme skjøt opp i ansiktet. Hvorfor sa jeg det, kunne jeg ikke holdt munn? En slik lenke ... var det derfor mine litterære forsøk fikk så mye juling. Bare at nå var det litteraturen først, julingen etterpå.
M skålte elegant og løftet glasset: – Da jeg var barn leste jeg Inger Johannebøkene, hun la bøker under skjørtet så ikke risingen skulle gjøre så vondt.
– Hun ble også hjulpet av litteraturen, sa K.
– En buffer, sa jeg, og snart kom de vante unnskyldningen på banen: – Men det var jo vanlig å slå barn før, og min far var italiensk. Min mor valgte å ikke starte en krangel og trøstet meg i stedet, det er jo forståelig, eller så trodde hun ikke det var så farlig. Jeg fikk uansett ikke noen varige men, merkene var jo borte neste dag.
– Nei, du fortjente nok litt svie. M lo inderlig, den overgivende latteren til en psykolog med sans for galgenhumor, hun snudde seg divaaktig mot kelneren: – Mooolto bono.
– Jeg har jo klart meg bra, tross det, sa jeg og fikk et smil jeg ikke visste om var spottende eller likegyldig. Varmen krøp opp nakken og kinnene, det føltes som ørefiker.
Det gamle sinnet til en død mann, stemplet inn i meg med hender som lignet de jeg skriver med, hvor er det sinnet nå? løfter blikket fra notatene og oppdager tomme stoler der de satt; K og alle fra psykologseminaret, lyset glitrer i bassenget, varmen fra solen brenner meg på lårene, jeg reiser meg brått, i et svevende sekund faller gulvet – salen blir til lys.
