Vill tur på seilkurs
Seilkurs i går, det siste av fire i regi av Seilforeningen. Jeg havnet i båt med en instruktør, litt korpulent, spretten, med briller og kort grått skjegg, han så ut som en jovial julenisse.
Så feil jeg tok: Han var en sjefete og rabiat regattademon.
Jeg fikk høre det når jeg kludret det til med skjøtene (repene) til forseilet, jeg er jo ikke vant til den delen av seilingen, og den høyre hånden er sår og vond og jeg glemte selvsagt hanskene i kabinen, så alt ble feil og jeg klarte ikke å stramme fokken inn til midten av båten, den hang og slang utenfor.
– Dra i skjøtet, mens du sveiver, freste lederen, jeg gjorde det, og da sluttet skjøtet som var kveilet på ... hva fanken heter spolen man surrer tau på ... vinsjen ... å spinne. Men snart floket jeg skjøtet og måtte vikle det av vinsjen med den klumpete sveiven, og i mens ble seilet slappere, jeg lå med vannet ikke langt fra kinnet i bunnen av en krengning og fikk det ikke til, instruktøren måtte overta.
– Der kan dere se hvor mye en feil kan koste, sa han og pekte på lederbåten som nå var laaaaangt foran, og verst av alt, båten langt bak var også foran. Jeg fikk høre det indirekte hele veien til Seilerhytta, alt jeg gjorde ble feil, følte meg som Manuel i Hotell i særklasse, – qué, qué? Og jo mer skipperen brukte seg, jo mindre forstod jeg, egentlig kjeftet han ikke så mye, men tonen, holdning, mentaliteten. Følte også at jeg miste ansikt overfor den andre eleven, han var fra Kristiansand og var flinkere enn meg, kunne det med skjøter, visste hva han skulle og kom med noen milde irettesettelser til og med. Båten hellet mye, vi satte høyt oppe på en kant som hadde skrapt i vannet like før, skipperen skrek:
– Sitt på kanten, sitt på kanten, dette er regatta! og jeg satt og hang med bena et par meter over vannet, dongeribuksa var klissvåt i baken, det var morsomt å se ned, men snart måtte jeg kaste meg ned til akters – der vannet skvalpet over kanten – og stramme skjøtet. Den eldre som jeg seilte med sist sa at en av gastene når han var ung fikk høydeskrekk og måtte ned i lugaren, den båten var fire meter bred.
Følte meg sår og utenfor der vi stod ved Seilerhytta og ventet på grillete pølser av to slag, vegetar og kjøtt.
– Hva skal jeg gjøre? ba jeg Gud, – dette er jo tåpelig, gå slik og være snurt og trist.
– Observer, var svaret jeg innbilte meg å få, og jeg begynte å observere denne jeg-er-dum-jeg-er-såret-følelsen, og jeg kunne ikke finne den, måtte gi opp til sist og ta meg en pølse. Merkelig nok føltes det bedre, bare å ha prøvd å finne følelsen hjalp visst. Så kom den eldre fra sist tur og vi hadde en oppbyggelig prat.
Vi ble beordret inn i seilerhytta med et moderne grovt maleri av seilbåter bak Inge Roppen som snakket om planen videre, og om B-11 båter og en stall der man hadde trebåtene om vinteren og drakk mer kaffe og pratet enn pusset på båtene. 6-meterne kostet fra en krone til 50.000, sa han, noen bruker italiensk spesiallakk og noen bruker biltemalakk og båtene går like bra for det. Det var mange i lokalet og jeg fryktet smitte, satt så nær døren til gangen som jeg kunne, det ble hostet ganske voldsomt av en, selvsagt var det læreren vår, og han satt ofte tett ved meg i båten.
Jeg fikk holde rorkulten og styrte oss ut fra seilerhytta for fulle seil, mens kommandoropene satt løst. Jeg ser jo at det er enormt mye å lære og fulgte det skipperen sa som en robot, men det er slik jeg må ta det inn, når jeg tross alt gjør feil i et sett.
Like før Galtesund, sa lederen: – Skal vi gjøre noe utfordrende, tør du det?
Jeg svarte ikke.
– Jo, det gjør vi, sa han. – Styr mellom den kobben og land. Hold kursen midt på.
– Jeg kan ikke se hverken kobben eller land, sa jeg, en sløvhet som følger med fare sank ned over meg.
– Jo, det kan du, ropte han, – bøy deg. Jeg krøp ned en halv meter fra der jeg satt høyt på den ganske hellende båten. Da, under bommen, så jeg passasjen, den var på omtrent fem meter, slik føltes det. Jeg støttet meg med leggen mot avsatsen for storseilskinnen, men det gjorde vondt, så stort var presset fra helningen, jeg holdt meg også fast i vinsjen og manntauet, det var en fare for å bli klossmajor og snuble på hodet ned i vannet og vikle seg inn i skjøter og tauverk, men den var minimal. Siden vi krenget så mye og da risikerte å måtte svinge for å rette opp, fryktet jeg den trange passasjen stadig mer. Men like før skjedde det noe nytt – skipperen og kristiansanderen løsnet på seilene slik at vi krenget mindre, jeg styrte oss gjennom med glans mens regattafantasten korrigerte. Jeg måtte jo adlyde, for farten var ganske stor og min kunnskap enormt liten.
Jeg styrte inn til land bak Gjestebrygga uten motor, de tok først ned forseilet, så storseilet, – bruk roret varsomt, det bremser farten, sa skipperen, – hallo! den veien, følg i baken på båten foran. Vi gled inn uten ulemper av noe slag. Å binde båten bak og samle skjøter og binde på plass fenderne gikk bra, jeg følte meg bedre og helhetsfølelsen tilhørte ikke lenger en prylt hund. Den var fin.
Jeg forstår det slik at tonen er ganske hard i regattasammenheng. Så jeg skal ikke ta meg så nær av den. Men å la regattadelen ta kontroll når man skal lære en nybegynner er vel ikke så god pedagogikk. Det var jo tydelig at instruktøren satt på en enorm kunnskap om seiling, men jeg forstod bare en brøkdel. – Jo flatere seil, jo større fart, sa han, det forstod jeg, hvis ikke det var lite vind, for da skulle de være posete, seilene på Albin Expressen var så ”utbaggete,” som han sa, at de aldri ble helt flate. Så kom en komplisert harang om hvordan man kan holde bommen i en fast skråposisjon så den ikke slår deg i hodet på vei over et hav. Jeg forstod ikke er ord.
Etter seilaset tok skipperen kontakt med meg på brygga og sa:
– Nå?
– Takk for turen, sa jeg fort.
Han stod og formelig breiet seg, og det med en så maktfull autoritet, at jeg nesten ble presset til å si at det var en fantastisk lærerik tur, den beste noensinne og alt gikk glatt og han var fenomenal, han sugde så å si ordene ut av meg, men jeg var enda litt snurt og sa ingenting, taushet er ikke helsebringende og brått begynte han å snakke og det ble helt all right, som de sier. Det er jo tydelig at halvparten av lærerne er ganske, hva heter det, posh, og snakker med et finere riksmål. Han hadde nettopp siklet etter en 60 fots Mystic på Alicantekysten, sa han, tenkte å seile den ned, som 46-foteren han brukte nå, men prisen gikk helt amok. Han sa jeg burde ringe Seilforeningen for å bli gast i en regatta.
– Du vil ikke bli med på min båt, sa han, da blir du bare skremt, vi ligger ofte i vannet når vi seiler. Han sa seiler, og seiling som et kraftord, en penisforlengelse.
– Nei, jeg er bare nybegynner, sa jeg og følte at avslutningen på kvelden var fin og avrundet, jeg savnet alt disse menneskene som jeg kanskje ikke ville se igjen, som den eldre gråhårete herren og han fra Kristiansand som jeg hadde seilte med to ganger. Nei, det var litt rart å gå. Jeg sa ha det, men ingen svarte, følte at jeg ikke fikk sagt ha det godt nok og var en som gikk for tidlig. Jeg snudde meg, skipperen så i min retning, han fulgte etter meg, jeg begynte å løpe.
Nei da, jeg bare tuller.