VINDEN SNUR DEL 1

1

Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke innom min spartanske hybel på Galgeberg. Tiden rundt 1996-97 kan trenge selskap nå – den råtner og smuldrer bort ellers.

Jeg bodde iEnebakkveien 15, den begynte som en studentblokk og sluttet som et kriminelt narkokaos. Fra vinduet så jeg en blokk med naken gul vegg og avflasset murpuss, og under meg; bremmen til en bensinstasjon, nedlagt for årtier siden, og en vei med en leddbuss som giret forbi hvert 10. minutt. Men la oss ta et snapshot fra en dag:

Jeg lå i min smale seng. Hodet mot døren med hull-kortlås. Kortet var brukket inn i første hull, det måtte presses og lirkes før låsen sa smakk. Rare fotos fikk veg-gene til å se skjeve ut, husker et stort bilde av meg som drev spøkelsesaktig gjennom rommet, jeg hadde skinnjak-ke, men i stedet for ben dinglet to skjerf over gulvet.

Telefonen ringte fra nisjen mellom 3. og 4. etasje.

Jeg løp ut, hørte ingen lyd lenger. Røret hang og slang, men det var ingen i det. Merkelig. På veien tilbake opp-daget jeg at tidene var gått fra verst til verre.

Nå visste jeg hvor den store stekepanna var blitt av.

Den stod på do-sisternen, og den var ikke full av flesk og pølser og løk. Nei, den var ikke det.

Den var full av bæsj.

Den syke stanken dyttet meg ut, jeg bannet så jeg nesten gråt, det luktet jo mat og dritt på engang, enten så var det noe i panna fra før eller den dritten var forsøkt stekt og krydret. Det ante meg hvem som var synderen: Den nye, sløve med skjegget … Eller var det ... nei, nei, ikke den nylig løslatte kjempen. Han var ikke sløv på den måten, jeg svelget kvalmen og stakk innom kjøkkenet for å lufte problemet. Den løslatte satt alltid der.

– Å, så det var der den forbanna panna var, sa den løslatte. Det primitive digre ansiktet var mer hull enn hud, nå vred det seg i et ydmykt smil. Han ristet på hodet og fortsatte med en syssel som han drev med ofte, og som fylte gangen med en sur eim.

Han stekte ganske enkelt en kolossalt stykke kjøtt. Slike saker får du ikke på butikken, sikkert noe shit fra slakteren. Mens kjøttet freste et par sekunder – før han hev det blødende både her og der, med et tungt dunk ned på tallerkenen – konverserte han med sin behagelige stemme.

Han fortalte at småjentene var begynt å gå så lettkledd.

– Ja, de tar etter de større, sa jeg.

– Jeg liker ikke det. Han skar av et stort stykke og stakk det i munnen. – De MÅ ikke friste meg.

Ja, jeg er sikker på at han sa det, selv om kjøttstykket fikk han til å mumle. Telefonen ringt igjen.

Jeg sa, – god appetitt, og løp det bena kunne bære meg til trappehuset. La hånden på røret – en hårsbredde før den feite gutten med mer kviser enn hud, og mer hud enn hår. Han så ut som noe fra en lab, jeg smilte, han stirret tilbake, jeg sa, – hallo, til røret. Smilet må ha stivnet – når Anne Marit kom med siste nytt:

Det var hun som ringte nylig, og da hadde noen pustet og stønnet i røret.

Jeg fortalte om bildet jeg tok av henne i gamle Jugoslavia, jeg sa det bar på mitt største håp noensinne. Eller ikke bildet, men et makrofoto av ansiktet på bildet. Jeg bladde opp med noe filosofisk i den forbindelse. Men hun kjeftet meg ut som vanlig når jeg kom med noe smart, sa jeg var en dilettant og en viktigper. Jeg hørte et brak, slang på røret og løp opp en halv etasje.

Da jeg kikket innom doen var sisternen knust, dritt over alt, men stekepanna var borte. Jeg hørte et brøl, det var som om det kom fra hele huset.

Jeg gikk vaktsomt innover i den lange korridoren, våget meg til kjøkkendøren … kikket forsiktig inn – og gikk så stille jeg kunne mot rommet mitt.