Romaner, trykk på "Forside."
Writing Into The Dark (jeg kaller det bare WITD):
Jeg begynte å skrive prosa i 2005, 10 uker etter min fars død, kanskje slapp det fri forfatteren i meg, kanskje var det årets lengste gåtur? Jeg gikk opp til Grefsentoppen fra Nordre Aker, tok en kakao på den gamle restauranten, skrev noen linjer om snøen som ikke falt, og det ble bra, og det overrasket meg, det pleide aldri...
Roman Trano går ned gatene, han går langs veggene, han tenker, hva nå? I to uker har han bodd i annekset. Klærne er blitt vasket av en slags kirketjener, en av de små som følger etter Trano. En inspektør Ingemann var her, Trano var heldigvis ute. Presten sa at den mannen var farlig. Og før han, en gjeng mistenkelige...
Den yngste av de to mennene griper Trano i armen: – Skal vi bure han inn, boss, eller gi han til hentepolitiet? Han kaster på sveisen. Speiler seg liksom i alt rundt, en gravemaskin, et hull foran jernbanen, en pike som går forbi.
Nei, Monica var ikke et nøkkelhull til den jeg var, eller jeg brukte feil nøkkel. Etter et forhør basert på en vag mistanke ble jeg funnet bevisstløs og sydd sammen av Manohjelpen. Dr. Marco Mano i egen høy person kom inn på sykerommet. Blåmerkene mine var begynt å blekne, det måtte ha gått en uke. Mano spurte og gravde om...
Første gang var jeg 19. Det var helt annen by, knapt en kafe å spore, jeg og Bjørn kom dit på den slurvete måten som var vårt varemerke, snek oss på en studentbuss i Hirtshals og lot som vi var en del av gruppen. Ingen av oss ante hvor vi var da vi snublet ut tre timer senere, mangelen...
Ungkarsleiligheten til politiinspektør Ingemann lukter grått og litt skittent. Han har et kott på soverommet mot vonde lyder der ute. Et luft- og lydtett rom, som han kan løpe inn på ved støy. Mellom tallerkenene i skapet ligger små tøystykker fra hans mor, så det ikke skal gnisse, og stolene har myke poser rundt føttene og dørene smører han...
