Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke innom min spartanske hybel på Galgeberg. Tiden rundt 1996-97 kan trenge selskap nå – den råtner og smuldrer bort ellers.

22.6. kl. 12.07. Se der, nå er vi close på St. Hansaften.

1. juni. Vi kjører mot Dovre. En time med vei i ryggen. Vellykket Trondheimstur. Det regner på strøssel-måten mot frontruten. Drikker kaffe selv om jeg ikke har spist. I går ble det tre halvlitere, magen takler det uforskammet godt.

60 år og det HASTER. Det meste haster i den alderen – bortsett fra en ting:

Første gang var jeg 19. Det var helt annen by, knapt en kafe å spore, jeg og Bjørn kom dit på den slurvete måten som var vårt varemerke, snek oss på en langhåret studentbuss i Hirtshals og lot som vi var en del av gruppen. På danskebåten hadde vi sovet på gulvet, bølgene var store, opp og ned, splash...

22.5. kl. 14.25. Kaffebrenneri under Rådhuset, sterk vind, Aker brygge blafrer i vinduet. La meg tidlig, skulle kjøre frem og tilbake til Oslo alene, og det jeg fryktet skjedde:

Her på denne øde utekafeen i den slake bakken til sentrum – her satt jeg i 86, jeg reiste i sinne fra min femme fatale, jeg bar på et sort hull og trodde jeg skulle dø av AIDS.

blåbærlyng, kvisttrær og furuer.

Jeg ser ut – aha, blåbærlyngen vokser seg til syne,