22.5. kl. 14.25. Kaffebrenneri under Rådhuset, sterk vind, Aker brygge blafrer i vinduet. La meg tidlig, skulle kjøre frem og tilbake til Oslo alene, og det jeg fryktet skjedde:

Her på denne øde utekafeen i den slake bakken til sentrum – her satt jeg i 86, jeg reiste i sinne fra min femme fatale, jeg bar på et sort hull og trodde jeg skulle dø av AIDS.

blåbærlyng, kvisttrær og furuer.

Jeg ser ut – aha, blåbærlyngen vokser seg til syne,

21.4. kl. 9.35. Våknet litt over fem, og det var det. Stod opp og fikk snart vondt i magen, luftsmerter. Angsten kleber ved. Og nå har jeg på en måte gitt opp det indre arbeidet ved å overlate det til min sjel, min væren. Det er den som skal gjøre jobben ikke meg, jeg skal jo dras til side,...

17. 4. Kl. 11. 43. Grått ute, det har regnet igjen, skjærtorsdag, en egen nedtonethet, fuglene får liksom ikke lydene helt frem som om de kvitret i hard sirup, ja, i stein, kloden er også en stein, som kastes rundt og rundt, kastes uten å treffe, hva kastes den mot, hva ble den kastet mot, hvem kastet den? For...

Forflyttet meg til Kaffebrenneriet bak Stortinget, står ved vinduet og leser på laptoppen:

som den jeg var da jeg la meg, ikke i

8.3. 2022. Bestemte meg for å dele denne essayaktige dagboknovellen på bloggen – så oppdaget jeg et uheldig sammentreff: Det var kvinnedagen. Det var ikke meningen, og viser bare hvilken dårlig timing jeg har, men OK, gratuler, jeg har ingenting i mot dere personlig. Jeg liker dere ikke, det er sant. Men jeg liker menn mindre.