Romaner, trykk på "Forside."
2.11. Kl. 11.31. Lar vinduet treffe meg, her jeg står: Eikebladene er tørre og brune, bortsett fra to i gammelgult. Landskapet har falt, i går, i dag, hører det falle. Våknet med øm buk, som i Finland, lå og pustet gjennom smerten – den flyttet seg oppover til venstre side av mellomgulvet, det sprengte på så ribbeina ble ømme...
24.9. Kl. 10.57. Føler mer avstand til skogen i vinduet etter tur retur den store verden, en verden som ikke virket så stor, ikke med fly; et ganske flatt landskap sammenlappet av åkre og sikksakksømmet av elver. Ser man bort fra litt alper og sjø her og der så strakte det seg likt helt frem til stranden i Rimini –...
HVOR ER DE SOM FORSVANT OG HVOR ER VI
21.9. kl. 5.58. Flyet skal være i luften om 2 minutter. Men vi står stille. En kvinnestemme smeller i vei på tysk over anlegget. Min flyskrekk fløy gårsdagen til et mørkt sted. Nå sier kapteinen at tåken er økende og magen knuger seg ytterligere.
23.12. Kl. 12.25. Ser ut. Det første tynne laget med sne har falt, sne, se det, sent men godt. Lyset er en annen form for mørke, solen er et minne, sommeren enda mer, det føles stille der ute, med ørsmå jetfly i tomheten, etternølere fra den grå himmelen, på vei til flyplassen; min veranda. Tygger i meg en skive...
20.9. Kl. 10.45. Mye skriking fra italienerne, nå som i 1975 på tur med min far, da jeg endelig begynte å ligne ham og han behandlet meg som den jeg var. Sitter utenfor strandkafeen, Cafe 23, uroen hamrer og snekrer i meg; VG og NRK gjør det ikke bedre – pusten stopper i brystet når jeg leser overskriftene:
Rimini. 19.9. Kl. 9.02. Sitter midt i et mylder av frokosthjelpere og gjester som spiser og snakker i munnen på hverandre, erfaringer har vist at en frokostsal det er et sted der alle prøver å gå i veien; også frokosthjelperne, her i gulhvite dressjakker og svarte bukser, uniformenes tynne stoff bølger vagt gjennomsiktig – hjelperne er raske, små...
18. 9. Kl. 21.30. Vi satt nettopp her på hotellaltanen med Gammeldansk i to plastbeger.
17.9. Gardermoen. Det knytter seg i mellomgulvet, K peprer meg fordi jeg sier at det kanskje går tog fra flyplassen utenfor Bologna, i og med at buss er så dyrt.
17. 9. kl. 8.13. Nelaugtoget fra Arendal. Vi skal til Rimini. Jeg våknet grytidlig. Brystet var sårt av angst – så jeg gjorde et viljemessig kvantesprang, jeg tok meg sammen, jeg tenkte mot i meg selv. Da sa en stemme:
