16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 ble det til da jeg skulle klore bort noe stivnet søl mellom tast 8 og 9. Men de første tallene er riktig:

1. Selvportrettet maler seg selv

15.7. kl. 9.32. etter Casio-uret – som er litt for raskt i svingene. Ser inn i de senkede persiennen over bussjåføren, under oss ruller en lappete vei som skifter til ungpikerødmende betong fra nazitiden. Veibanene er skilt av en trådtynn glipe, den består av blokker skilt enda smalere, det gir bussen en ruglete gange som vibrerer i baken. Snart...

ikke et menneske her bak, alt er nytt,

14. 7. Kl. 8.15. Vi snegler oss mildt sagt ut av Hamburg etter 26 minutters forsinking, og hoste og snyting fra sidemannen – som har påført meg et klamt munnbind. Den bekledningen, bindet, er jeg alene om i dette lange, billige togsettet med ødelagte doer og ingen kaffe. Vi passerer en flokk røde tennisbaner innrutet i høye gjerder. Grå er...

11.7. 5.40. Kristiansandbussen. Håndflatene og neseborene er seige av støv etter å ha krabbet rundt på bussgulvet og lett etter hetten til fyllepennen, øynene gråter støvet ut.

4.7. Jeg flytter fingrene over talltastene til jeg kommer til syv, den syvende måneden, vi er mer enn halvveis i året, sommeren er godt i gang, det er alt begynt å bli mørkere om kveldene, høsten lurer bak hvert tre, under hvert blad, bak hver sky, bak regnet som faller med lyden av sommer. Et høst- og vinterlandskap midt...

Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke innom min spartanske hybel på Galgeberg. Tiden rundt 1996-97 kan trenge selskap nå – den råtner og smuldrer bort ellers.

22.6. kl. 12.07. Se der, nå er vi close på St. Hansaften.

1. juni. Vi kjører mot Dovre. En time med vei i ryggen. Vellykket Trondheimstur. Det regner på strøssel-måten mot frontruten. Drikker kaffe selv om jeg ikke har spist. I går ble det tre halvlitere, magen takler det uforskammet godt.