5.10. Vi tok inn på hotellet høyt over byen. Det eneste høyere i nærheten er stjernene, de var ikke tent da vi tok T-banen ned til byen og gikk på café Mela. Middagen lå spredd utover hele bordet i diverse leirkar – humus, kikerter i tomatsaus, squashkaker, ris, pitabrød, kjøttboller og mye jeg ikke vet navnet på, oppå dette...

18. 9. Kl. 11.30. Våknet med ekstensiell uro. 61 år, tenk så kort tid det er igjen, det eneste jeg kan håpe på er alderdommen, at jeg får oppleve den gradvise nedskaleringen med plagene og frykten som følger med, alt annet er verre. Plutselige kan jeg forsvinne, tenkte jeg og det verket i brystet av angst, men den følelsen i...

Nei, søvnen er ikke min venn lenger, den favner meg ikke som en mor favner sitt barn, den vrir og vrenger på seg og holder på å knuse meg med sitt fravær – som opprettholdes av vibrering i brystet, en during som lar meg ligge på ank, fra jeg lukker øynene til jeg setter føttene på det iskalde gulvet.

Writing Into The Dark (jeg kaller det bare WITD):

Jeg begynte å skrive prosa i 2005, 10 uker etter min fars død, kanskje slapp det fri forfatteren i meg, kanskje var det årets lengste gåtur? Jeg gikk opp til Grefsentoppen fra Nordre Aker, tok en kakao på den gamle restauranten, skrev noen linjer om snøen som ikke falt, og det ble bra, og det overrasket meg, det pleide aldri...

Roman Trano går ned gatene, han går langs veggene, han tenker, hva nå? I to uker har han bodd i annekset. Klærne er blitt vasket av en slags kirketjener, en av de små som følger etter Trano. En inspektør Ingemann var her, Trano var heldigvis ute. Presten sa at den mannen var farlig. Og før han, en gjeng mistenkelige...

Den yngste av de to mennene griper Trano i armen: – Skal vi bure han inn, boss, eller gi han til hentepolitiet? Han kaster på sveisen. Speiler seg liksom i alt rundt, en gravemaskin, et hull foran jernbanen, en pike som går forbi.

Nei, Monica var ikke et nøkkelhull til den jeg var, eller jeg brukte feil nøkkel. Etter et forhør basert på en vag mistanke ble jeg funnet bevisstløs og sydd sammen av Manohjelpen. Dr. Marco Mano i egen høy person kom inn på sykerommet. Blåmerkene mine var begynt å blekne, det måtte ha gått en uke. Mano spurte og gravde om...

Roman Trano våkner i et rom med pyntelige, men slitte gardiner og en høstkvist i en potte i karmen, den har noen små røde bær.

Jeg skyndet meg ut porten til kunstskolen i Mejlgate 53, løp gjennom det skuldertrange smuget til latinerkvarteret og inn på Café Engelen, en av lærerne stod bak disken, Jef Carstens. Det var bilder på veggene i mange farger. Men Café Engelen ser jeg for meg i hvitt, Café Drudenfos i grønt og Café Jorden i rødt. Like ved Engelen lå...