DEN VILLE TIDEN PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE 1994 - 1. DEL AV 2

19.7. kl.10.44. Café Balthasar igjen, selv om kaffen også her har noe surt og umodent over seg.

18.7. Praterstrasse. Skriver mens jeg går. Skyggefeltene av blader på stammen: to revnede trær som vinden prøver å pusle sammen.

17.7. kl. 10.27. Det grå været ser inn hotellvinduet i sjette. Og jeg ser tilbake etter en stressende frokost:

16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 ble det til da jeg skulle klore bort noe stivnet søl mellom tast 8 og 9. Men de første tallene er riktig:

1. Selvportrettet maler seg selv

15.7. kl. 9.32. etter Casio-uret – som er litt for raskt i svingene. Ser inn i de senkede persiennen over bussjåføren, under oss ruller en lappete vei som skifter til ungpikerødmende betong fra nazitiden. Veibanene er skilt av en trådtynn glipe, den består av blokker skilt enda smalere, det gir bussen en ruglete gange som vibrerer i baken. Snart...

ikke et menneske her bak, alt er nytt,

14. 7. Kl. 8.15. Vi snegler oss mildt sagt ut av Hamburg etter 26 minutters forsinking, og hoste og snyting fra sidemannen – som har påført meg et klamt munnbind. Den bekledningen, bindet, er jeg alene om i dette lange, billige togsettet med ødelagte doer og ingen kaffe. Vi passerer en flokk røde tennisbaner innrutet i høye gjerder. Grå er...

11.7. 5.40. Kristiansandbussen. Håndflatene og neseborene er seige av støv etter å ha krabbet rundt på bussgulvet og lett etter hetten til fyllepennen, øynene gråter støvet ut.