Snøen lå tykt da vi dro i den mørke morgenen. Eller prøvde å

3.6. kl. 10.48. Hva er det mer å skrive om?

Jeg gikk alltid med en remse blå kondomer i tettsittende blå forpakninger.

Kl. 11.12. Man kjenner det, ser det, lukter det: En ny dag er avfyrt – samme sol, men på en ny måte. Selv om lyset føles ombrukt og fra andre dager, gamle dager, brukt på ny, for å si det slik.

2.11. Kl. 11.31. Lar vinduet treffe meg, her jeg står: Eikebladene er tørre og brune, bortsett fra to i gammelgult. Landskapet har falt, i går, i dag, hører det falle. Våknet med øm buk, som i Finland, lå og pustet gjennom smerten – den flyttet seg oppover til venstre side av mellomgulvet, det sprengte på så ribbeina ble ømme...

24.9. Kl. 10.57. Føler mer avstand til skogen i vinduet etter tur retur den store verden, en verden som ikke virket så stor, ikke med fly; et ganske flatt landskap sammenlappet av åkre og sikksakksømmet av elver. Ser man bort fra litt alper og sjø her og der så strakte det seg likt helt frem til stranden i Rimini –...

HVOR ER DE SOM FORSVANT OG HVOR ER VI

21.9. kl. 5.58. Flyet skal være i luften om 2 minutter. Men vi står stille. En kvinnestemme smeller i vei på tysk over anlegget. Min flyskrekk fløy gårsdagen til et mørkt sted. Nå sier kapteinen at tåken er økende og magen knuger seg ytterligere.

23.12. Kl. 12.25. Ser ut. Det første tynne laget med sne har falt, sne, se det, sent men godt. Lyset er en annen form for mørke, solen er et minne, sommeren enda mer, det føles stille der ute, med ørsmå jetfly i tomheten, etternølere fra den grå himmelen, på vei til flyplassen; min veranda. Tygger i meg en skive...

20.9. Kl. 10.45. Mye skriking fra italienerne, nå som i 1975 på tur med min far, da jeg endelig begynte å ligne ham og han behandlet meg som den jeg var. Sitter utenfor strandkafeen, Cafe 23, uroen hamrer og snekrer i meg;­ VG og NRK gjør det ikke bedre – pusten stopper i brystet når jeg leser overskriftene: